EVIGHET

EVIGHET
Hun satt der på det klissvåte gelenderet på verandaen. Sminken hennes var rent utovet i ansiktet hennes. Håret hang klissvått å krøllete nedover, av de tunge dråpene som kom oppe fra skyene. Hun dinglet med benene, så ned. Fem, kanskje seks etasjer. Hun husket ikke. Det suste i hodet hennes. Delvis av regnet, delvis av de durende bilene, og de høylytte menneskene under henne, men også delvis av alle tankene og alt ingentinget som surret rundt om henne. Ingenting... altting... hun sparket av seg de gjennomvåte skoene. Lot dem falle ned på bakken. Kastet av seg den enda våtere genseren. Nå satt hun der, klissvåt, kald... barbent og kun en singlett. Hun stirret evigheten inn i øynene, så hoppet hun...

Jeg så at det var lenge siden hun sist hadde sett han, kanskje to måneder. Jeg kunne se på hele henne at det hadde skjedd noe, men ikke på en vond måte, nei. Hun var kjempeglad. Hun smilte ikke, ivertfall ikke med munnen, men med øynene. Øynene hennes strålte mens hun løp og kastet seg i armene hans. Jeg så at han hadde nyheter, men dette var ikke gode nyheter. I vertfall ikke for henne.

Han hadde villet fortelle henne det veldig lenge. Helt siden de først møttes, for to år siden. 24. Mai. En hyttetur. Da de ble sammen. Da de hadde snakket sammen på nettet i et halvt år å enderlig skulle møtes. Da han skulle være med på hytta til broren til veninna hennes som bodde i nabohytta. Jeg kunne se det. Alt sammen. Løynene. Jeg så det på de forvirrede øynene og det stramme ansiktet, og når han bevegde seg, var det som om han dro meg seg femti tonn stein. Jeg så det.

Jeg så at hun stirret febrilskt på han. Hun ville kaste han i bakken å la skyldfølelsen spise han fra innsiden, men hun gjorde det ikke. Selv fra to-hundre meters avstand kunne jeg se t hun elsket han før høyt til det.

Han hadde fått jobben han hadde søkt på. Enedrlig.

Jeg kunne se på henne at hun var skuffet over han. Ikke det at hun ikke ville dette for han, for det ville hun, jeg så det, men for at han ikke hadde sagt noe før. Hun hadde forstått.

Det var 24. Mai han hadde søkt på jobben, men han regnet ikke med å få den, så han så ikke vitsen med å fortelle henne det. Trodde bare hun ville si at han hadde for høye forventinger og var patetisk.

Jeg så fortvilelsen gnage i henne. Han elsket henne fortsatt, men når han skulle være så langt borte... i et annet land, men hun ville ikke gi seg så lett. Hun elsket han og han elsket henne. Det var alt som betø noe. Men ikke for han. Hun var rett slett helt fortvilet.

Han hadde enderlig fått den jobben han ville ha. Etter to hele år. Han kunne ikke si; -nei, heller.

Jeg så at hun var sønderknust. Liksom gav opp. Spesielt da han puttet hånna i lomma og rakte fram et lite sølv-armebånd, gravert med navnet hennes på. Det hun hadde kjøpt til han da hun var på tivoli med en venninne. Hun hadde et likedan på den høyre armen sin. Jeg så hun tok motvillig i mot armbåndet. Holdt det mot hjertet.

Han ville jo bare bli musiker. Synge og spille gitar. Han var en god sanger. En gang hadde han skrevet en sang til henne. Den var alt om hvor pen hun var, hvor enestående å helt perfekt hun alltid ville være. Hvor mye han elsket henne. Men han kunne ikke oppnå sine drømmer her hjemme. Han måtte ut å reise. Oppleve, føle, skrive. Å dette var hans sjangse.

Jeg så det håpefulle blikke hennes i det han løftet ansiktet hennes, slik han pleide å gjøre når han skulle kysse henne, men ingen kyss. ”hold hodet høyt.” hvisket han. Jeg så han tørket en tåre fra kinnet hennes. ”jeg vil alltid vente på deg.” svarte hun, men han fortalte henne at han ikke ville komme tilbake. Jeg så hun var sjokert. Aldri mer? Ikke en eneste gang? Aldri? Han tok gitaren på ryggen og lot henne stå knust tilbake.

Sangen var bare til henne. En sang fra han, om at det var de to for alltid. Lykkerlige i evighet.

Det var da hun stirret evigheten i øynene. Så hoppet hun. Fra verandaen av trygghet og godhet. Disse siste minuttene var da hun satt ustø på geleneret som skildte mellom godt og vondt. Og steg for steg kastet seg ut.

Jeg så hun hoppet, gav opp. Det var da jeg strakte hånden min ut til henne. Lot henne holde fast... lenge. Passet på at hun ikke falt helt ned. Reddet henne i siste liten. Før dette knuste henne helt. Jeg skulle være der for henne, som hennes beste venn, i all evighet. For evigheten, er meninga, skal vare i all evighet...

HVORFOR AKKURATT MEG?

HVORFOR AKKURATT MEG ?!
Klokken var halv to. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra skolen. Dagen hadde vært elendig. Egentlig som alle andre dager. Jeg var jo tråsalt den alle sikta inn på. Den alle skulle plage å dytte. Det var så dorlig gjort. Jeg hadde løpt opp hele bakken opp til huset. Som altid. Guttene hadde kasta flasker på meg i dag. Bare fordi jeg ikke var som dem. Bare fordi jeg var blond og litt rar.
Jeg hadde det absolutt ikke bra. Det ble værre for vær dag, men nå hadde jeg bestemt meg. Jeg var helt sikker. Jeg skulle forandre meg. Fra den rosa blondina til den svarte emoen. Jeg skulle vise alle at jeg vas skjef. Jeg hadde aldri vært det. Altid vært den siste som ble valgt i fotball. Altid den som ingen vill være på gruppe med. Nå var jeg lei.
Familien var heller ikke den beste. Pappa slo å mamma var aldri hjemme. Jeg var dømt til å mislyktes. Jeg hadde prøvd å ta selvmord en gang, men det gikk ikke så bra. Jeg klarte å skade meg, men ikke nokk til å forsvinne. Jeg hadde lent meg bakover i trappa å falt ned med vilje. Pappa var ikke hjemme da, så han trodde jeg falt på ordentlig. Han ringte sjukebilen å jeg ble lakt inn på sjukehus. Jeg hadde hjernrystelse, knekt armen å fått et stykt sår i magen. Jeg ble fort frisk, men jeg hadde så vondt. Jeg trodde jo jeg bare skulle dø å ikke merke no, men sån ble det ikke.
Det var da jeg bestemte meg. Ikke noe rosa øyenskygge eller rød lipgloss. Bare svart på svart. Jeg kjøpte svarte bukser å svart genset. Svarte sokker å til å med svart undertøy. Tok pearcing i tonga, nesa og navlen. Jeg skulle få meg tatovering å, men jeg var bare 13.
Pappa brydde seg ikke hva jeg kjøpte eller hva jeg gjorde. Han bare lot som jeg var usynerlig. Jeg tok røyk av han å øl uten at han brydde seg det gran.
Nå var jeg ikke lenger blondie-girl som alle hersa med. Nå var jeg emo. Jeg begynte å spille bassgitar å malte romme svart. Jeg brydde meg ikke lenger om hva andre sa. Jeg trodda at det å være emo ville gjøre ting lettere, men ingen brydde seg om stilen min. Jeg var å forble offer.
Jeg prøvde i blant å henge med noen av de andre emoene i klassen men jeg var anderledes. Det var som om de var emoer for fun liksom. De bare syntes emoer var kule. Jeg var det fordi jeg viste følelser med det. Jeg var altid deppa. Snakka aldri til noen, ikke nen gang i timene. Jeg fikk 1 i karakter i munterlig i alle fag. Jeg ble fortsatt slengt dritt etter. Kastet vann på å slått å dytta på.
Værden var urettferdig. Det jalp ikke å forandre seg får å slippe maset. Men jeg var en trist peron så emo var bedre en blondie-girl.
En gang da klassen hadde matlaging måtte vi gjobbe to å to siden vi ikke hadde så mye mel. Alle fant seg en partner untatt meg. Alle sa at ingen ville være på gruppe med meg. At jeg bare var så dum og horete. At jeg kom til å forandre oppskriften son som jeg forandra meg.
Da var det nok. Jeg løp ut å gråt. Raska med meg en av knivene å en lapp. Penn hadde jeg i lomma. Jeg løp in på doen å låste døra. Føst tok jeg vann i fjese å gned all sminka utover så jeg ble helt svart i hele fjese. Så satt jeg meg ned i et hjørne å begynte å skrive.
``Hei alle sammen. Håper dere leser dette. Dette er ikke drap. Det er selvmord. Jeg var lei av at dere altid hærsja med meg, dere var altid slemme. Det var deres feil. Alle dere som dytta å slo meg. Håper dere er fornøyde nå. Dere greide det. Nå er jeg borte. FOR GODT!``
skrev jeg, så begynte jeg å gråte enda mer. Jeg grua meg til det jeg nå skulle gjøre, men jeg viste at det var det jeg ville. Jeg tok frem kniven å håldt den mot håndledde. Skar et lite kutt på nesten en centimeter. Så enda en å enda en til jeg hadde skåret hele fem centimeter. Jeg faldt
samen. Slapp kniven ned på gulvet å datt ned på gulvet. Armen jeg hadde kuttet meg i landa åppå papiret jeg hadde skrevet på. Tre dråper blod falt ned på papiret.
Nå var det gjort. En lærer som het Karl fant meg siden det lå blod utenfår døra til badet. Han brøt opp døra når han så meg så skrek han. Alle i klassen og flere klasser kom får å se. En gutt som jeg faktisk likte litt begynte å gråta. Han likte meg faktisk. En jente om også var emo skrek at det var dorlig gjort siden jeg var forbildet hennes. Flere andre gråt å. Særlig heia gjeng jentene. Alle sa at de mobbet meg bare fordi de ville bli som meg. Eller nesten alle da. Mange bare løp sin vei. Nå som jeg svever rundt å jør livene til andre værre så angrer jeg fortatt på det jeg gjorde det jeg gjorde.
Så tenk på det når du vurderer å ta selvmord. Det er altid en glidlås som kan åpnes som du ikke ser. Og husk: det er nok ikke værden som har vendt ryggen til deg, det er du som har vendt ryggen til værden!!