What meets the eye...

What meets the eye...

Look me in the eye. What do you see? A happy little girl, smileing back at you? A sweet lagh and long blond hair? They say that the eyes are the windows to the soul. But if you see a happy girl by looking deep into my eyes; you are so wrong. When I look in the mirror I see anger. A unknown face. Disepointment. Regrets. Lonelyness. Not a bright smile and shine hair. So now look me in the eye. What do you see? Can you see who I am? Who am I?

It started when my parens and I went for a trip to Bermuda. We had never traveled over sea before and all of us were really exited. We had eaven rentet the cutest little house were we were going to stay for two hwole weeks. Just mum, dad and me. Like we used to before grandmother suddenly pased away two years ago. After her suddent death mum was so mad and didnt lissen to anybody. She had just blocked everyone out and sat in her bed for months. It was a horrible time for all of us. Spesialy for mum. But now she was so much bether and she smiled again. She eaven made brabefest sometimes and went with me to the mall. It was good to have her back.

The trip started in Cuba. Not far awey form Bahamas really. But we were goning all the way to Bermuda. Like a big happy family of thre people loveing echother. We went on the chip and found oure room. It wasn't a big room, but it was cind of cosy. It was a very small room with three beds, and an eaven smaller bathroom and a tiney tyney closet that proberbly was just big anough to fit my bag. So I pushed my stuff under my bed in the corner. «Im so glad we're just staying here for one night,» dad said. «or else I think I would choke in here.» we all laghed. It wans'nt funny really, but we knew that dad thought it was so mum and I just laghed to be polight and dad belived it every time.

The first day was cind of boring. We didn't do much. Well.. It wasn't much to do eather, so I sat in the room reading this book allmost the whole day. The book were called ''Flinght 19''. the title hadn't realy got to me. But the school insisted that we read a book in the summer vication so I just grabed the first I saw and went home. When I started reading, it was all about this flight mition from Florida thet went wrong. It realy got to me. It was like I have ben reading for a minute and when I looked at the clock I had ben sitting there for three or foure hours. It was an amasing book. And I loved it. Spesialy sinse it was all about the Bermuda Treangle that went from Miami to San Juan to Bermuda. Whate a minute! Bermuda? That's were I was heading. From Cuba to Bermuda. I found a map that lied in the draer to see where we were heading. I draw the lines from Bermuda to San Juan and Miami. It formed a Treangle. Oh my God! We were heading rigt into the Bermuda Treangle!

When mum and dad came back to the room I told them what I had foud out, but they didn't belive me. «It's just a story, deare. Nothing to be afraid of.» But I wasn't so shore. What if it was true? What if we went to oure dedth and I was the only one to know? What was I going to do? No.. I should lisen to dad. It was only a silly book. Maybe there were many stories about planes, ships and peoples that had ben missing in this spesific area, but that didn't mean they were all true. Fishermen and plane disepare all the time, never to be sean again. It didn't mean that this place were spesyally exposed. It was just a silly story. But still, I didn't want to sleep that nigtht. I just lied awake in my bed stearyng at the roof. Praying that nothing wrong would happend.

Orund 7 AM I was waked by a door slamming. I'm not realy that jumpy but right now I was. My eies were wide open and my heart were beating like a horrorkane. I thougt it was just a bad dream and were about to go back to sleep when I notices something were missing. Or more spesific, -someone! My mum and dad was gone. I didn't think that it could have any normal explination at the time, like they had went to the bar or someting like that, and that was good, because it was noting like that, had hapen either. I trew on a big jacket and went out looking for my parents.

I went into the passage. «Hello? Anyone here?» I wispered. I didn't want to wake anyone in case they were all sleeping. I walked softly on my toes, trying not to make a single sound. I passed many other rooms. Some of the doors were closed, and some were open. I realy din't want to look inside the open-door rooms, but I did anyway. No one to see anywere. All the rooms were empty. «Something must be wrong,» I said to myselfe. «this isn't right.»

I kept on walking in the dark passage in my big, big jacket and my wide open eies, trying to find the stares that led to the uper deck, but I couldn't seem to finde them anywere. Suddenly I heared something. I turned around realy fast. Like when you get youre fingers burned and you automaticly snap youre hand away from the heat. Where did the sound come from? I stood totaly still. I didn't eaven take a singel breath. There it was again! It came from one of the crossing passages. I locked around and slowly I creeped in the diraction of the sound. It was like someone tride to come out. Hiting and scratshing the door in a desperate need of getting out. I saw a door moveing. Getting pushed out like when you push a door with all youre strength but without tuching the door handle. It stoped for some seconds and then it started again. It repited itselfe meny times and I jumped everytime.

Then I stood rigt in front of the door. My knees were shakeing so bad that they olmost drowned the noice from the room. I decided to take town the door handle and see wat was inside. I toock a step back and lent forwerd to reach the door handle. I tuched it with one of my fingers and later my whole hand were rapped tightly around it. My hand was swetty and my breath went thick like I was about to fade. I figured that it was much beter to just throw up the door, then to open it slowly. Who- or whatever that was incide this room proberly wanted to get the hell away from this room, so if I opened the door slowely I would just get the door in my face.

I took a big, last breth before I went for the door. I knew in my heart that this was all so wrong. That I realy shouldn't open this door, but something inside me told me that I had to find out what's behind this door. I pulled down the door handle. The door were slammed up, but not by me. I took a few steps back until I hit the wall behind me. I was like glued to the wall. With wide open eies I was wateing for what was incide the room, but nothing happend. It was so quiet that you would jump to the moon just by hearing a single pin hit the floor.

Suddenly a blach shadow run out of the room. I went cold as ice while I still were glude to the wall. What ever runed out of the room, it stoped just a few doors away. I steard at the creature. «What are you?!» I screamed. But it didn't answer. It just stared at me like it never had seen a liveing humen beaing before. For all I know, it might not.

I started to relise that the ting that looked at me actually were a humen beaing itselfe. Why not? The boat were floating around in the middle of the Bermuda Treangle. How can I know this thing weren't a person who just have ben hypnotized or something like that. The more I thougt about it, the more sertent I got. The thing looking at me, weren't a ting, but a pasanger on this ship to Bermuda, just as I was. The only thing was that it didn't behave like a human. It was breathing heverly and bend forword with its arm hanging almost in the grown. More like a zombie, like you see in all the old, bad horror movies.

Suddenly the thing started running again. I figuured out it was best to just go back to my room, but when have I ever done what's best? I run after it. Up the stares to the uper deck and all the way to the tip of the ship.

All the passangers were gatherd togeter and just stood there locking into the wather and makeing this horrible sounds. Like they were all handicapped and chokeing at the same time. Suddenly I saw that one of the things or zomies or what ever this was jumping over bord. Into the sea. Then an other one and an other one. In just seconds, halfe the people had jumped into the ocean. Thats when I got the eie on my parents. I ran to them and tried to make them come with me. But they didn't eaven seem to notice that I was there. I whaved my hans in front of them and tried to drag them back to the room. But they didn't move an inche. It was like they hade got paranormal strenth and were just glued to the floor like the tables on McDonals. I was so terrefied. Scared that this was the end of everything.

My parents started walking to the very tip of the chip. I drag theyr arms, but it had no afect what so ever. And then. They jumped. Just like that. Not eaven a single goodbye. They just jumped over bord never to be seen again. Like I wasn't there. Like they didn't care that I saw the hole thing. They just jumped. And that was it. No more mum and dougter shopping. No more dad singing while makeing brakefest. No more us. Ever!

So now when you look into a pritty, little girls shiny, blue eyes, don't let the first thing you notice be her looks, her body or her hair. If you look a little deeper into her eyes, you might see the story thats behind them. So look me in the eye. What do you see? This beautiful blue eyes have seen horrible things. Things you only can imagen. Can you see it? The terrifyed look she's giveing you? I'm telling you my story to warn you. This place is nothing to joke with. You might think it's just a horror story about a little girl who want some atention. But this is real. This place exsists. So look me in the eie, now, and tell me what you see. This eyes carry meny seacrets. Some are told and some are never to be released.

framtida er historie

Framtida er historie

Du sitter kanskje nå og tenkjer litt smått over alt det morsomme du har gjort. I vert fall nå som eg skreiv det. Alle dei spennnde tingene du har så utruleg mange minner om. Men kva med framtida da? Nå snakker eg ikkje tusener av år fram i tid, men kanskje i morgo, eller dagen etter det. Kva skal du gjere da? Tror du framtida di virkereg blir så artig som du forventar og håper? Eller kva om eg snakkar om tusener av år fram i tid? Kva om du blir sittende fast midt i år 4045 og ikkje anar korleis du kom deg dit, eller hvordan du skal kome deg heim?

Eg har vel vert her i eit par år nå. I dette århundre. Kanskje berre nokre år fram i tid fra deg? Ikkje vet eg, men nå er det i hvert fall år 4045 her. Du synast kanskje det er rart at eg skriv på data? Dette primitive aparatet. Men korleis skal eg ellers fortelje dere min historie? Det er ikkje nokon anna måte dere kan kome å redde meg på. Mennesker har nemlig ikkje adgang gjennom tidsportalane. Berre gjenstander. Så korleis eg kjem meg hit, må rett og slett ha vore eit uhell.

Dere trodde kanskje det var nokon som fant ut at man fikk lys gjennom elektrisk strøm og alt det der? Men nei, da? Her er elektrisitet ein plante som kun veks om sommeren og våren. Det er den planten dere kaller lyspære. Vi sendte den gjennom portalen for å hjelpe dykk litt med deres mørke-problem og det var denne forskeren som fant den og lata som den var hans eiga oppfinnelse.

Eg skulle forresten til latterbanken her om dagen for å kjøpe meg litt latter sidan eg skulle ha ein fest i morgo, men nå må vi pluttserlig ha resept for det. Eg tror det er fordi det begynner å bli litt lite igjen siden vi har sendt så mykje av det til dok. Eg gikk bort i banken og sa eg skulle ha ca 7 doser latter, «Det skal bli,» sa damen bak disken. Eller stemmen i boksen som det da eigentleg er. «vent, eg treng ein lattererklering på det. Vi kan nemlig ikkje selje latter til alle og en hver lengere. Har du resept?» Men eg hadde da ingen resept. Latter på resept. Tenk deg noko så latterleg!

I morgo blir det da ingen fest. Eg får vel heller gå ein tur i parken, som egentlig ikkje liknar ein park i det heiletatt. Eg går forresten ikkje heller. Det er eit heilt kvitt rom med ein stor stol du sett deg i. Så får du på deg eit par brillar som gjør at du føler du er akkuratt det stede du tenkjer deg. Du kan dra til Bahamas, eller kanskje til og med tilbake i tid. Det gjør eg ofte. Møtar dei gamle vennane mine. Eller du kan dikte opp din heilt ega verden. Eg har mi eiga verden. Med sjokoladehus og dropsbyar. Og eg er så klart presidenten. Det er jo min fantasiby.

Eg vet ikkje helit kor lenge eg har våre her. Kanskje 3 4 år? Er ikkje helt seker sjølv. Årene er lengere her. Eitt og eit halv år hos dere er nesten eitt år her. Så eg blir litt forvirra. Har dere eigentlig merka at eg er borte? Eller står tiden på ein måte stille hos dere? Det er nokon ting som eg forundrar meg litt over. For den tida dere lever i, er jo forbi, men alikevel kan vi sende dere ting som gjør at dere får det bedre. Det er eit vanskerleg konsept alt dette her. Ikkje bryr eg meg så veldig heller. Det er ikkje slik at eg kan kome meg heim igjen uansett. Tro meg, eg har prøvd.

I går da eg kom heim fra latterbanken satte eg meg i stolen min og drømte meg til Paris. Det er vakkert å se Paris i deres tid og ikke den skjederlige tida her. Her alt er heil kvitt og du kan ikkje se eit einaste levande tre. Annet enn Elektrisitet og Paraplyplanten. Du tror kanskje Paraplyplanten er ein paraply som veks opp frå bakken, men langt i fra. Det er eit hus. Dei veks opp frå Jorda og så er det første mann til mølla for å få seg hus. Rare greier.

Hvis dere ein dag finner ei måte å få meg heim på, så sei i frå. Eg saknar dere så inderleg mye. Ikkje det at du som leser dette vil tro det er sant i det heiletatt. Du vil vel bare tro det er ein teit fortelljing som nokon har skrevet bare på tull. Men eg prøver å advare dere her. Tid er ingenting å tulle med. Hvis dere tukler med tida kan det få alvårlege konsekvensar. Ikkje berre for deg, men for alle andre også. Men du tror vel ikkje på meg, at det finnast ein portal som sender gjenstander fram og tilbake for å hjelpe kvarandre, uansett. Du tror dette er ein heilt teit, meningsløs historie. For framtida er vel berre ein historie for deg... eller?

(dette er stilen jeg skrev til nynorsk tentamen, hadde vert fint med tilbakemelding.)

DEN STORE HEMMERLIGHETEN

DEN STORE HEMMERLIGHETEN

Vi gikk til skolen sammen. Det gjorde vi alltid,
Dina og jeg. Begge tretten år og blonde. 8. klasse. Vi snakka om sonne vanlige ting,om hva vi hadde gjort og son, og vi hadde ingen aning om hva som var i ferd med å skje oss.

Vi kom inn i klassen akkurat da læreren kom. «vi rakk det!» sa Dina med lettet stemme. Vi hadde norsk. Læreren vår, Knut begynte å bable, og som vanlig fulgte jeg ikke med. «norsk?! Blæ!» tengte jeg,men sa ikke no.

Jeg var forelsket i Jonas i parallell klassen, men det var det bare jeg og Dina som visste. Vår aller hemmeligste hemmelighet, men vi visste ikke at en større, mye større hemmelighet var på veg.

Når timen var slutt la jeg som vanlig en lapp på pulten til Dina. «BORING!!» sto det med store bokstaver.

Skolen var slutt, og jeg og Dina gikk hjem. «så du den store kvisa Daniell hadde fått eller?!» spurte Dina. Jeg svarte ikke, var i mine egne tanker. «å nei! Gutte-alarm! Er det fortsatt Jonas eller?» spurte Dina. «mmmm?!» svarte jeg, selv om jeg ikke en gang kunne høre noe av det ho sa, fulgte ikke med. «hva er det med deg?!» ropte hun å dunket meg i hode. Jeg våknet fra drømmene. «det Jonas vel!» svarte jeg å så på ho med et litt forbauset blikk. Hun begynte å le. «hva er det?!» spurte jeg. «du ser helt dust ut når du lager det hva blikket!!» skrek hun. «slapp av!!» skrek jeg tilbake. «tenk om noen ser det!» «meg eller blikket ditt?!» Skrek hun å lo enda høyere. Ho lo i 2 minutter så stoppet hun «endelig!» så jeg og fortsatte å gå.

Når jeg kom hjem, slang jeg sekken fra meg og hoppet bort til soffean får å se på den daglige TV titten. «to timer.» tenkte jeg. «to timer til jeg skal gå bort til Dina igjen.» Jeg rakk mye på to timer: spise, lekser, TV og data, ja til å med å ta ut av oppvaskmaskin. Så gikk jeg til Dina.

Det var allerede mørkt. Jeg var ikke akkurat begeistret for mørket så jeg valgte å gå veien utenom skogen. Jeg hørte noen rare lyder og begynte og løpe. «ding, dong, ding, dong!» jeg ringte andpusten på døra til Dina. «blir du med ut eller?!» spurte jeg fortsatt andpusten. Ho tok på seg jakka og skoene. Vi gikk ut.

Det ble enda mørkere. Vi satt oss på noen benker borte ved skogen. «BANG!!!» noe smalt inne i skogen. Jeg ville sjekke det ut. «kom Dina. Vi sjekker det ut a!» sa jeg å begynte å løpe. Dina løp etter. Vi gjemte oss bak noen busker. Det var en brennende stor sten som lå mitt i skogen bare noen få meter foran oss. «hva er det der?!» spurte dina med en litt redd stemme. «en slags sten?» stenen løftet seg opp av noen metall ben som satt fast i stenen, og sluttet å brenne. Den begynte å lyse i stede. En dør i stene åpnet seg. Ingen kom ut eller inn. Et eple falt ned på bakken fra et tre å trillet
inn i den lysende stenen. Døren lukket seg og stenen fløy sin veg. «OY!!» skrek jeg forbauset. «hva var det?!» Dina svarte redd. «en sten full av levende epler kanskje?!» ingen av oss lo selv om det faktisk var litt morsomt. «ikke vær dum Dina!» svarte jeg. «men vi må ikke si det til noen. Vi kan ikke si noen ting. Noen kan tro vi er med skipet eller verre de kan tro vi er gale!!» sa jeg. «jeg lover.» svarte Dina og tok meg i hånda.

Dagen etter var det skole igjen. Jeg ville fortelle det som hendte i går til alle jeg så, men gjorde det ikke. Jeg hadde jo lovet Dina. I friminuttet snakka jeg jeg som vanlig med Dina. Camilla i klassen kom bort til oss. «hva snakker dere om a?» spurte hun. «ingenting!» svarte jeg fort. «jo, da! Jeg er ikke dum. Hva snakka dere om?» spurte hun igjen. «greit!!» ropte Dina. «vi skal si det.» vi fortalte alt og ba ho låve å ikke si det til noen. «lover!» sa hun og tok honden mot pannen som en soldat.

Når skolen var slutt gikk jeg rett til Dina. Camilla var allerede der. De snakka om gårsdagens store hendelse. «hei! Blir noen med ut?!» spurte jeg. «så kan vi vise Camilla stede der det skjedde!» jeg hadde med mobilen så jeg kunne ta bilde vis det skjedde igjen. De ble selvfølgelig med. Vi satt oss bak den samme busken som sist gang. Vi venta. «BANG!» der var den. Stenen var tilbake. Den ble igjen løftet opp av metall ben som satt fast i stenen. Sluttet å brenne. «knips, knipps!» jeg tokk bilder med telefonen. Den begynte å lyse og døren opnet seg «knips!» flere bilder. Eple datt ned igjen og trillet atter en gang inn i stenen. «knips, knips!» mange bilder. Så fløy den sin vi. «knips!» et siste bilde. «wow!» sa camilla og mopte. «jeg som ikke trodde på dere!»

dagen etter gikk alle tre til skolen sammen. Vi snakket om gorsdagens hendelse. Jeg viste dem bildene jeg tok. 47 bilder var det. Vi. så nøye igjennom alle bildene. Vi var på nommer 32 da noen rappa telefonen ut av henna mine. «hva har vi her?!» sa stemmen som to telefonen. Det var Robert. Den mest plagsomme gutten på hle skolen. «få den! Den er min!!» ropte jeg desperat. Men Robert gav seg ikke «ey Knut! Sjekk disse bildene a!» han viste de til knut. «få den!» skrek jeg enda høyere. «kom hit a!» han ropte på resten av gjengen!» i gjengen var det 6 gutter som kom løpende mot oss. «få den!» skrek jeg igjen. «de er ikke til å se på!!» skrek jeg høyere og høyere. Han gav seg ikke. Han viste bildene til og med til en lærer som gikk forbi. Læreren ble helt sjokert å tok telefonen å løp resten av veien til skolen. Ho ringte til masse aviser. Det kom på nyhetene og radio. Over hele verden vistes bildene. Jeg Dina og Camilla viste vi kom til å få problemer, men ingen sa noe om noen av oss. Mange foreninger og andre ting lagde store lete aksjoner for å finne spor. Ingen fant noe som helst. Skipe kom ikke tilbake heller. Aldri! Stenen var og forble et mysterium.

SLUTT