42862

42862
Datoen var fredag 13 mars. Der gikk hun alene. Bortover den smale veien. Opp den bratte bakken. Gjennom det trange smuget. Noen fulgte etter henne. Ho kunne høre hjerte dunke. Det trommet fortere og fortere. Han hadde fulgt etter henne helt fra skolen. Hun løp mot den trange åpningen. Ho så Mac stå der. Ho løp og løp. Noen tok tak i hånden hennes. Ho kom ikke ut av åpningen. Hun prøvde å rope på hjelp, men mannen hold foran munnen hennes. Hun ble slept med tilbake den veien hun akkurat hadde løpt. Hun vred på seg, desperat etter å komme løs. Hun hørte et smell, så ble alt helt stille....
Mac kom løpende inn i kantina. «har dere hørt det?!» sa han. «Trisha er borte» han var helt blek. Det hadde vært en nyhetsak på TV'n hele helga. «ja, jeg vet.» sa jeg, å så på han. «hva med det? Du har aldri brydd deg om henne uansett» ingen brydde seg om Trisha. Hun var så sær. Moren hennes var styrt rik. Men det så ut som ho bodde i en kontainer. Desuten så elsket hun drager. Hun pleide altid å gå med sin mors giftering, den hun hadde med den gamle faren sin. Siden moren hennes å faren hennes skilte seg har hun aldri tatt det av. «Du har aldri villet snakke om ho før. Det bryr vel ikke deg hva som skjer med ho.» Mac tittet rart på meg. Som et hallo-er-du-helt-dom-eller-blikk. «hva?!» sa jeg å reiste meg. «det er ikke det at jeg bryr meg» sa han «det er bare det at jeg tror jeg var den siste som så henne. Da jeg ventet på deg ved bussholdeplassen på fredagen så jeg henne løp mot meg mellom to hus. Hun stoppet brått å gikk tilbake. Nesten som ho var redd meg. Eller kanskje ho ble dratt. Hun så iverfall livredd ut.» jeg tittet nølende på han. «du tror vel ikke at du var vittne på forsvinnelsen?» sa jeg å lo. Han så på meg med et blikk som var vanskerlig å tyde. «det er ikke morsomt. Desuten så så det ut som hun ville skrike, men klarte det ikke. Syns du jeg burde melde fra til politiet?» jeg så på han med et hærre-gud-blikk. «å bli dratt med i Trisha forsvinnelsen? Du er ikke riktig klok du Mac.» sa jeg. Han trodde faktisk at det var smart av han å si i fra. «samma hva du syns. Jeg skal si i fra uansett» sa han å fnyste. «det skal du ikke!» Komanderte jeg. Jeg viste at Mac alltid hørte på meg når jeg ble liksom-sinna. «jo, det skall jeg!!» sa han å så på meg så det begynte å prikke i hele kroppen. Jeg ble forskrekka. Han hadde aldri sakt i mot meg når jeg sa ting på den måten. «javel, javel.» sa jeg «, men ikke fortel meg at jeg ikke advarte deg.» påpekte jeg. Jeg reiste meg å gikk.
Jeg gikk til pappa etter skolen. Han var politimann. VAR! Han er ikke det nå lenger. Nå driver han sitt eget lille byrå. Eller han er privat etterforsker da. En mini bande med kun ett medlemm. «hei pappa!» sa jeg da jeg kom inn døra. «jeg setter meg på kontoret å gjør lekser.» sa jeg. Han så ikke på meg an gang. Han bare satt på en stol ved vinduet å kikket ut. Det kunne bare bety en ting. Han hadde fått en ny sak å løse. Hva kunne dette handle om da?: kanskje en mistenksomm brann. Eller en kidnapping. Kanskje forsvinnelsen av Trisha. «hva skjer?» sa jeg. Å satte meg på fange hans «hva er oppdraget?» han fløttet ikke blikket. Bare pekte bort på en konvolutt som lå på sjenken. «der» sa han «alt står der» han pleide altid å si alle sakene sine til meg i tilfelle jeg viste noe. Som oftes gjorde jeg ikke det. Men det var best og vere på den sikre siden. Pleide pappa altid å si. Jeg opnet konvolutten. Det var et brev å et bilde. Det var bilde av ei jente jeg kjente godt. Det var en jente med langt svart hår. Hun hadde et smykke med en ring på. Genseren var svart med masse blå og røde blomster. Hun hadde rødt scotte skjørt åver en grøn bukse. I breve sto det:
kjære Dan (det var faren min) vi er så bekymrede. Den 14 år gamle jenta vår har forsvunnet. Hun kom ikke hjem fra skolen fredg 13 mars. Hun har ikke gitt en lyd fra seg. Hun heter Trisha. («Trisha?!» Tengte jeg. «Trisha som i Trisha Nockham?!») vi lurte på om du kunne være så snill å hjelpe oss. Vi har sakt i fra til politiet men vi tror at du kunne gjort en mye bedre jobb. Vi er så engsterlige. Væsråsnill å hjelp oss. Hilsen Jan og Kine Nockham.
«skal du ta saken pappa?» pappa snudde enderlig på hode. «vel...» sa han. «da trenger jeg din hjelp. Kan du forhøre deg litt rund på skolen?» han så på meg med et skarpt blikk. «forhøre vennene hennes liksom» «men Trisha har ingen venner.» sa jeg. «hun er altid alene» pappa så forbløffet ut «hun må vel ha kontakt med noen. Kanskje en lærer?» han så fortsatt forblæffet ut. «vel... jeg kan jo sjekke» sa jeg og smilte bredt. Så gikk jeg for å gjøre leksene mine.
Jeg opnet sekken. Der lå det noe. Det var en bok. Den var ikke min. Det så ut som en dagbok. Det var lås på den. Boken var svart med et bilde av en drage på. Jeg snudde boken. Bakpå sto det:
denne boken tillhører: Trisha Nockham
ring 69256841 hvis den blir borte
Jeg prøvde å få opp låsen. Det kunne henne det sto noe om forsvinnelsen av Trisha i den. Den var låst. Jeg måtte finne nøkkelen. Jeg lette rundt i sekken min. Bak bøkene, i ekstra lommen. «AUU!» jeg trakk tilbake hånden. Jeg hadde skjært meg på noe skarpt. Jeg stakk hånden ned i sekken igjen får å se hva de var. Det var en nøkkel. Med bilde av en drage på. En som var helt maken den som det var bilde av på dagboka. Jeg prøvde å låse opp låsen. «KLIKK!» låsen gikk opp. Jeg bladde i boka. Alle sidene var blanke. Helt til jeg kom til en side med noen tall på. «42862» sto det. «hva er dette? En kode?» tenkte jeg. Jeg skrev tallene på armen min med penn og loste igjen boken.
Jeg gikk ut til pappa. «jeg går hjem til mamma nå!» sa jeg. En snill dme. Mamma (Lisz) som ikke turte snakke med pappa en gang. «greit det. Men du må låve å ikke si noe om oppdraget til noen. Er det fårstått?» han så på meg med et glimt i øye. Et glimt som sa: alle-untat-Mac-så-klart. «jada pappa. Jeg låver.» jeg smalt igjen ytterdøra.
«hvor har du vært unge dame?!» ropte mamma da jeg komm in gjennom døra. «du skulle vært hjemme for en time sia!» mamma var altid så over beskyttende. Det sa alle. Til å med Mac. «slapp av da! Jeg var hos pappa» sa jeg. Det var sant. Litt i vertfall. Jeg hadde jo brukt lang tid på å gå hjem med vilje å da. «du låvte å rydde rommet ditt. Nå har du ikke tid.» «ikke tid?! Ikke tid?! Jeg har plenti av tid mamma! Hvorfor er du så overbeskyttende?!» skrek jeg i tryne på ho. Ho fortjente ikke bedre. Ho skulle altid bosse meg rundt som om jeg var en fjærnstyrt bil. «ikke kall meg overbeskyttende!» Skrek ho tilbake. Jeg gikk, nei trampet mot rommet mitt. «gå på rommet ditt!» Skrek hun. Jeg snudde meg. «er du blinn eller?! Jeg er på vei!» jeg løp inn på romme å smalt igjen døra. Jeg var så forbanna på ho. Jeg har ikke ord på hvor sur jeg var.
Mens jeg satt på rommet tengte jeg på hva det nommeret kunne være. Det var ikke fødselsdatoen hennes. Ikke et mobil nr. Med mindre det mangla noen tegn. Hva kunne det være? Jo! Et registreringsnummer på et bilskilt. Kanskje det er registreringsnummeret på bilen som bortførte henne. Eller kanskje det bare er noe skriblerier. Men det er ingen skade å sjekke. Bedre å vite for mye en for lite.
Jeg ringte til pappa å ba han sjekke det ut. «jo.. hær står det. Det er bilen til den tidligere eieren av amfi kjeden Karl Hinsom som ble kastet ut av en man ved navn Jan Nockham» sa pappa. «Jan Nockham?! Det er faren til Trisha Nockham!» utbrøt jeg. «det var et registreringsnummer» sa jeg, egentlig ganske stolt. «det står et mobilnommer her også: 95739264. jeg skal ringe jeg!» sa pappa «jeg ringer deg senere jenta mi» «greit pappa. Hade» vi la på.
Jeg satt tolmodig på rommet. Ventet på at pappa skulle ringe meg opp å si at trisha var i god behold, men ingen telefon ringte. Ikke en eneste melding, ikke E-mail heller, ingenting. Siden jeg ikke hadde noen flere lekser så satt jeg meg på data'n. Jeg kunne jo like godt sjekke ut litt selv mens jeg ventet. Jge søkte på Jan Nockham. Det kom opp en rekke sider. «Karl Hinsom kastet ut av amfi av Jan Nockham 13 mars 1998» «det er nøyaktig den datoen Trisha forsvant. Bare ti år tidligere!» tenkte jeg å svelget.
Jeg ringte pappa «denne mobilabonenten har slott av telefonen eller er ikke tiljengrlig for øyeblikket.» noe måtte ha skjedd. Jeg slang på meg skoa å løp så fort jeg kunne bort til pappa. Jeg viste jeg kom til å få problemer med mamma når jeg kom hjem, men det måtte vente.
Når jeg kom til pappa var døren oppe. Jeg gikk forsiktig nermre. Hjerte mitt dunket fortere i angst får å finne pappa død i gangen. Jeg listet meg bort til døra. Jeg hørte en stemme som kjeftet. Det var ikke pappa. Jeg gikk enda litt lengere.nå kunne jeg se dem. Det var pappa å en annen mann. Han var brun i huden å hadde en hvit dress på. «så vi er enige?»sa mannen i dress. «Vel...» svarte pappa. Lengere kom han ikke før jeg snublet i en ledning å falt så lang jeg var (foresten ikke så mye) in på sjøkkenet. «å hei!» sa pappa smilende «dette er datteren min! Hun skal hjelpe meg med å finne Trisha.» «jaså?!» sa mannen «jeg er Nils.. ehh.. Toresen.» sa han. Jeg kunne se ansikte hans nå. Det var han. Det var Jan Nocham! Ikke Nils ehh Toresen! Jeg så på han å nikket «nei, jeg får vel komme meg hjemmover. Det er vel middag snart. Hade Dan, å hyggerlig å møte deg.» han løftet på den vite hatten å forsvant ut døra.
«vet du hvem det er?!» sa jeg lavt. «ja det er Nils Toresen» svarte pappa. «nei! Det er Jan Nockham! Pappaen til Trisha! Jeg søkte på navnet i ste å fikk opp et bilde. Han kan være farlig pappa!» pappa så bekymret ut. Han tittet ut av vinduet å så Jan satte seg inn i en rød sports-bil med registreringsummer: 42862. det var det samme som sto i dagboka. Jeg hadde rett. I bagasjerommet på bilen kunne jeg skjimte en jente med svart hår å bind for munnen. Hun så redd ut. «pappa! Så du det!?» ropte jeg. «det var Trisha i bagasjerommet!» pappa kvikna til. Vi løp ut begge to. (noe som tok sin tid siden pappa bodde i toppetarsen på en blokk)
Når vi kom ned var ikke Jan Nockham å se. Han hadde tatt den flotte røde sportsbilen sin å stukket av. Jeg og pappa satt oss in i den rønna man knapt kunne kalle en bil. Vi kjørte den eneste veien det gikk an å køre. «pappa det er baere å glemme det» sa jeg «bilen hans går MYE fortere å før eller senere kommer vi til et kryss uansett!» å jammenmeg hadde jeg ikke rett. Akkuratt da jeg sa det kom det en brå sving etterfulgt av et T-kryss. Det var altså to veier å velge mellom. «venstre!» ropte jeg. «nei høyre!» ropte pappa og svingte til høyre. Vi kjørte langt om lenge helt til det var blindvei. «hva sa jeg pappa!? Nå må vi snu å det tar enda lengere tid!» sa jeg å så sur ut. Vel. Jeg prøvde da i vertfall. «det er ikke min feil. Høyre er mer logisk.» «ja! Å det vet han å. Så derfor tok han venstre! Er du dum eller!?» «samma det! det er bare å snu.» sa pappa litt små sur for han viste at jeg hadde rett.
Vi snudde å kom til en bom. Ved bomen stod det en rød sportsbil med registreringsnummer: 42862. «å, neei!» ropte jeg «vi kom for sent. Nå må vi gå også!» pappa lo å hoppa ut av bilen. Vi brydde oss ikke om å låse siden Trisha kunne være i stor fare.
Vi gikk ned en bratt skrent å inn i skogen. Når vi fant Trisha satt hun alene med bind for øynene. Hun blødde på armene, bena, ansiktet.. ja hele kroppen. Hun hadde blåmærker store som talærkner. Klærne hennes var helt revet i filler. Men gifteringen til moren var like hel.
Vi tok av binde hun hadde for øynene å taue tundt hennene. Gnagsåret på håndledde var ganske stykt. «løp opp å hete førstejelpskrinet i bilen jenta mi. Jeg venter hær sammen med Trisha. Den ligger i hanskerommet.» Jeg løp opp så fort jeg kunne å løp fort ned igjen. «her pappa!» sa jeg å kastet skrinet til pappa.
Pappa hadde vært en del hos helsesøster da han var ung så han viste en del om sånt. Han knakk stadig vekk et ben eller to. Sannheten var at han var forelsket i helsesøsteren så han gjorde det med vilje. Det var typisk faren min.
Pappa vasket de største sårene å tok på plaster, salve, bandarse å diverse andre ting. «bli her jenta mi.» sa han «jeg går å finner Jan. Vet du hvor han er Trisha?» Trisha svarte ikke. Hun bare lå lent intill treet med lokka øyne å strevde for å puste. «vel. Da får jeg vel bare lete da. Å jenta mi?! Vis jeg ikke kommer tilbake så fortell moren din at jeg aldri har sluttet å elske henne! Greit?» jeg kunne se at han nesten begynte å gråte. «greit pappa. Det låver jeg» sa jeg å smilte til han. Jeg var selv på gråten.
Pappa løp bortover i skogen. Jeg så han førsvinne mellom trærne. Jeg hørte et stort smell. Å det var siste geng jeg så han.
I avisen neste dag:
ung jente på 13 år funnet gråtende i skogen med Trisha Nocham som har vært borte fra foreldrene lenge. Den unge jenten hadde vært med faren sin å finne henne, å da di fant Trisha var hun oppskrapet å alene. Kidnapperen skal ha vært hennes far Jan Nocham som fortsatt er på frifot. Jenta som fant Trisha forteller: vi hadde fått vite at hun var borte av faren å moren hennes. Jeg fant en dagbok med noen siffer i. Det jalp oss å finne kidnapperen. Det var registreringsnummeret til bilen hans. Faren til Trisha skal ha kidnappet Trisha å etterlatt henne i skogen etter at han fikk vite at vi var på spore av han. Han hadde løpt inn i skogen. Da vi fant Trisha bunet løp pappa (Dan) inover i skogen. Jeg kunne høre et smell fra en pistol å han kom ikke ut igjen. Det skal ha vært Jan Nocham som kjøt han å vi vet nå ikke hvor han befinner seg.
Jeg satt å leste atikkerlen i pappa sitt hus. Jeg viste at han ikke kom tilbake, men det var så korserlig her. Det fikk meg til å tenke på alt det morsomme vi gjorde sammen0. Jeg så ut av vindue å der var en rød sportsbil med registreringsnummer: 42862. inne i bilen satt en mørkhuded mann med vit dress å så på meg med skarpe øyne....

DRØMMEN

DRØMMEN
Hei! Jeg er en jente på 13 år og går i 7. klasse. Jeg heter Sindie og er veldiug guttegal. Ja, ja, nok om meg, det er vel historien du vil høre.
Ja, du skjønner at.... det var kvelden og jeg måtte legge meg. Jeg sov, men våknet da jeg hørte et sint skrik. Jeg gikk bort til trappa og så at mamma og pappa krangla. Jeg trodde først at ingenting kom til å skje så jeg gikk å la meg igjen.
Dagen etter våknet jeg av at rullgardina på rommet bled dratt opp. «Vi må snakke med deg Sindie» det var mamma sin stemme. «nå!!» de brukte en hel time påå fortelle at de skulle skilles og at jeg og mamma skulle flytte.
Jeg ble super lei meg, men jeg fikk ikke vite hvorfor de skulle skilles. Jeg og mamma pakket sakene våre, men mamma sa ikke noe. «Mamma? Vil du ikke dra?» «Det er ikke det jenta mi,» sa ho lavt. «jeg har ikke funnet no hus ennå. Bare et, men det er på en bortgjemt øy.» «en bortgjemt øy?» tenkte jeg. Jeg svelget. «vil du bo der?» spurte mamma. «Jo, ja.» jeg tenkte meg om, «ja. Det kan jo bli fint.» sa jeg.
Dagen etter kjørte pappa, meg og mamma til flyplassen. Mamma og pappa sa ingenting, men jeg så at mamma gråt. Først da vi gikk inn i flyet ropte pappa «ha det fint i det nye huset Sindie. Og husk å skrive!» «ja pappa! Jeg låver!» svarte jeg med litt usikker stemme. Dørene lukket seg og jeg og mamma gikk å fant plassene våre. Etter at vi letta viste dem en film på kjermen. Ole brumm. Ikke akkurat min stil, men jeg hadde ikkeno valg. Jeg hadde ikkeno anent å finne på. Jeg satt våken en stun så la jeg meg til å såve «DUNK!!» jeg hadde såvet i 4 timer og nå landet vi. «velkommen til BongoTjongo» sto det på et skilt. «det var også et navn.» tenkte jeg.
Da vi kom til huset, så var mamma så glad at ho ville utforske hele huset mens jeg bare gikk bort til et vindu som haddet en stor sprekk. Jeg trakk fra gardina. Hva var det jeg så? Jeg fikk frysninger. Vi hadde kirkegård i hagen. Jeg ropte på mamma og sa «mamma, mamma. Vi har tusenvis av naboer.» mamma lo litt. «vi har da ikke naboer vi.» «jo. Men, di er døde da.» mamma så skrekk slagen ut. «gå å legg deg du Sindie.» Jeg gikk å la meg. Jeg likte ikke tanken på å ha døde naboer. Jeg såvnet fort den kvelden.
«RIIING!!» det var vekkeklokka mi. «du skal på skolen Sindie! Du har dorlig tid!» jeg hev på meg klerne, løp ned, spiste frokost og kasta på meg skoa.jeg kom meg fort til skolen. Skolen var mørk og falle ferdig. Alle elevene så ut som sombier. Utslitte, små barn som bare ville at det skulle ringe inn. Det var bare en gutt som så frisk og rask ut. Jeg bled forelsket ved første blikk. Han kom bort til meg. «er du ny her?» «ja.» svarte jeg. Vi snakket mye sammen. Gutten het Kristian. Om en stund kom det enda en jente. Ho så også helt normal ut. Jeg og jenta som het Khatrine bled gode venner. Kristian fortalte meg at nesten alle elevene har forsvunnet, men bare guttene har kommet tilbake, men de har flytta og sier ikke et pip om kidnappinga. Alle er så triste at de virker som sombier som ikke snakker.
Mens vi snakka kom det sakte en tåke, men den var bare helt nede ved bakken. Det føltes som om bena mine brant. En gutt falt ned på knærne. Han skrek. Så forsvant han. Jeg tittet port på en man som gikk med hatt og frakk. Han tokk fram en slags fjernkontroll, og trykka på en knapp. Al tåka forsvant. Sombi barna gråt. Kristian var også borte. «neiiii!!! gråt barna «det skjedde igjen!» skoledagen gikk fort. Jeg tenkte mye på gutten som forsvant på veien hjem.
Når jeg kom hjem lå det en kniv i gangen. Det var no rødt på den. Jeg tok den opp.det var blod! Bortover gulvet også. Små røde flekker. Jeg bled kald inni meg. Jeg fulgte flekkene. De førte til bade. Døra var lokket og det vab blod på håndtaket. «grøs!» tengte jeg. Jeg skjente en iskald hånd ta meg på skulderen, men det var ingen der. Jeg åpnet døra. Det var bek mørkt. Jeg gikk inn. Det var fult av blod i badekaret. Jeg bled liv redd. Jeg snudde meg brått. Jeg så en skrikende skygge som løp nedover trappa. Jeg løp etter, men det var ingen der. Jeg hørte et dunk fra stua. Jeg gikk med korte langsomme skritt. Jeg bled skrekkslagen da jeg så hva som hadde skjedd. En kald bris gjorde det ende mer skummelt. Det sto no på veggen. Det var skrevet med blod. «pass opp, på deg og veninnen din!» sto det. Jeg bled livredd. Jeg tok telefonen og skulle ringe til mamma, men jeg hørte bare en stemme fra telefonen si «pass opp, på deg og veninnen din!» jed la på. «ding dong!» noen ringte på. «hjelp! Lukk opp!» ropte stemmen utenfra. Det var mamma sin stemme. Jeg låkket opp. Blode forsvant. «hvorfor er du så redd,Sindie? Det ser ut som om du har sett et spøkelse.» jeg prøvde å si no, men jeg fikk ikke fram et ord. Det var som om jeg hadde mistet stemmen. Mamma var kliss våt for det hadde regnet ute.jeg begynte å se syner. Blodet var der igjen og med et lyn glimt forsvant det. Jeg fikk til slutt fram noe sm kunne ligne på en setning. «e gå ba nå...»sa jeg. Jeg satt meg får og se på TV. Med et så jeg en skrikende somi-gutt forran meg. Så bled den plutserlig borte. Jeg slo av TVn og gikk å la meg.
Dagen etter nektet jeg å gå på skolen. «du må gå Sindie. Jeg skal på jobb og du kan ikke vere hjemme alene!» sa mamma. Jeg gikk på dkolen. Sombi gutten som var kidnappa, sto å snakka med en dame og han sa at han skulle flytte. Khatrine kom løpende bort til meg. «jeg var på kino i går. Jeg skal det i dag også. Vil du vere med?» jeg svarte ikke. Ho viftet med hendene foran ansiktet mitt. «halloo! Er du der eller?» «ja, da.» svarte jeg til slutt. Jeg fortalte om blodet på badet og om den skrikende skyggen. Ho sa at ho hadde en sånn oplevelse ho også. Jeg bled gla for at jeg ikke var den eneste.jeg sa at det sto. «pass opp, på deg og venninen din!» på veggen. «det skjedde det samme hos meg.» sa ho. «vi må passe på hva vi gjør og hve vi sier.» sa jeg. «vi må holde sammen.» den mannen med hatt og frakk smøg seg rundt jørne på skolen.
«SE!» ropte jeg «DET ER DEN MANNEN SOM TRYKKA PÅ FJERNKONTRÅLLEN, SÅ TÅKA FORSVANT!» jeg og Sindie løp etter mannen, men da vi kom rundt jørne var han borte. Det skjentes ut som bena mine brant igjen. Tåken var tilbake. Jeg snudde meg mot sombi barna, men ingen falt. Jeg hørte ett skrik. Det var Khatrine. Hun falt ned på bakken. Ho ropte. «Sindie , ikke gå fra meg nå, jeg er redd!!» så bled ho borte. Jeg bestemte meg får å løse saken.
Jeg visste att mannen som skriker som jeg kaldte han ville dukke opp igjen. Å da var det antakerligvis min tur. Jeg skulle pli tatt, med vilje.
Når jeg kom hjem var det mulighet for og legge fam di mistenkte. Det kunne vere den dama som gutten som bled bortført snakka med, som het Sussi eller det kan vere en slags forbannelse over skolen, eller det kan vere den bkidnappede gutten selv.
«ding dong!» det ringte på. Det var Kristian. Han fikk komme inn. Jeg viste han de mistenkte. Han lo da han så dem. «hva er det du ler av?»
spurte jeg. «du er ikke i nerheten av... hva er det du kaller han??? mannen som skriker.» svarte han med et lurt smil. «ossen vet du det?» han lo enda mer. «nei!! det er ikke sant. det er deg. Du er mannen som skriker!» jeg bled så overasket at hele stolen tippa. Han tok fram fjernkontrållen sin og trykka på en knapp. Tåken var tilbake. Jeg falt ned på kne. Jeg klarte ikke no anet enn å skrike. Så jeg skrek og skrek i håp om at noen hørte meg. Noen eller noe var unner tåka. Jeg falt rett jennom gulve. An slags robbått tok meg i mot. Jeg så rundt meg. Hvor var jeg og hva var jeg i? En slags laberynt. Jeg løp omkring i labirynten. Men jeg kom ikke meg ut. Jeg gikk in i et slaks rom. Det satt mange barn her inne. Khatrine også. Ho løp mot meg og ga meg en stor klem. «jeg viste du ikke ville dra fra meg Sindie, du jir meg ikke åpp så lett, men få deg litt søvn. I morgen skal vi komme oss ut av denne laberynten» sa hun. Jeg la meg og såvnet med en gang.
Når jeg våknet var vi et helt annet sted, men vi begynte å gå. Mange ville heller vere igjen for di sa at de bare kom til å bli tatt av tåka igjen, men jeg snakka dem til fornuft.Vi hadde gått i nesten 3 timer og alle var slitene da vi så en dør som sto på gløtt. Jeg ba de andre om stå å vente mens jeg skjekka det ut. Jeg gikk sakte bort til døra og tittet in. Det var massevis av rare ting der inne. Nett, Sklier, krokkodiller, piraiar og masse andre ting. Jeg ba di andre om å komme inn. Da alle hadde kommet inn hørte vi en stemme si «dere er nå på flukt fra den store å mektige tigereen Karik. Dere må ikke bli tatt av Karik da er det ute med dere. Det er et sted mitt i denne jongelen som er trykt i et hult tre så kan dere vile. Dra så vidre. Kom dere til den andre døra så er dere trygge og ikke minst frie. Opgaven er enkel. Sett i gang!» alle bled redde. Jeg også. «ikke få panikk alle sammen. Dere hørte hva han sa, finn det hulet treet å så kan dere vile. Bare håld sammen, så går det bra.» jeg følte meg ganske stor når jeg sa det. Jeg begynte å gå. Alle gikk etter. Først kom vi til en stige. Unner den var det et stort hull fult av krokodiller. Vi klatret åver. Så kol vi til at vann der vi måtte balansere åver på en tømmerstokk som rakk åver hele vannet. Det var piraiiaer i vannet. Vi kom oss åver i god behold. «er du sikker på at vi greier det, Sindie?» spurte en liten jente. «ja, nasten. 99,9% sikker» svarte jeg, men egentlig trodde jeg at vi var ferdige. Vi kom oss til treet. Alle sammen. En liten jente begynte å gråte da vi kom fram. «jeg årker ikke mer, jeg er lei, jeg var den første som var her, jeg har skrubbsår på knærne, jeg er sliten og trøtt og sulten og jeg, jeg.... årker ikke mer!» «vi kommer oss ut av det skal du se. Det håper jeg!» vi la oss til å såve.
Når vi våknet var døra rett bak treet. Jeg gikke først igjen og plutserlig var jeg ilbake i huset mitt. Alle kom hjem bortsett fra Khatrine. Ho kom til meg. Vi gikk for å ta Kristian. Vi lette og lette, men han var søkk borte. Vi dro til skolen for å se om han var der. Han var på biblioteket. Jeg sa en plan til Khaterine, men før jeg rakk å bli ferdig så så Khristian oss. Han skulle til å slå meg men, jeg våknet. Alt var en drøm. Jeg hadde drømt hele tiden, men det virket så ekte. Jeg gikk ned ti mamma og pappa. Di hadde laget frokost til meg. Alt var dom det pleide. jeg løp å ga begge en klem. «mamma, pappa. Så lenge siden» ropte jeg. «altfor lenge siden.....»
SLUTT