HVORFOR AKKURATT MEG?

HVORFOR AKKURATT MEG ?!
Klokken var halv to. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra skolen. Dagen hadde vært elendig. Egentlig som alle andre dager. Jeg var jo tråsalt den alle sikta inn på. Den alle skulle plage å dytte. Det var så dorlig gjort. Jeg hadde løpt opp hele bakken opp til huset. Som altid. Guttene hadde kasta flasker på meg i dag. Bare fordi jeg ikke var som dem. Bare fordi jeg var blond og litt rar.
Jeg hadde det absolutt ikke bra. Det ble værre for vær dag, men nå hadde jeg bestemt meg. Jeg var helt sikker. Jeg skulle forandre meg. Fra den rosa blondina til den svarte emoen. Jeg skulle vise alle at jeg vas skjef. Jeg hadde aldri vært det. Altid vært den siste som ble valgt i fotball. Altid den som ingen vill være på gruppe med. Nå var jeg lei.
Familien var heller ikke den beste. Pappa slo å mamma var aldri hjemme. Jeg var dømt til å mislyktes. Jeg hadde prøvd å ta selvmord en gang, men det gikk ikke så bra. Jeg klarte å skade meg, men ikke nokk til å forsvinne. Jeg hadde lent meg bakover i trappa å falt ned med vilje. Pappa var ikke hjemme da, så han trodde jeg falt på ordentlig. Han ringte sjukebilen å jeg ble lakt inn på sjukehus. Jeg hadde hjernrystelse, knekt armen å fått et stykt sår i magen. Jeg ble fort frisk, men jeg hadde så vondt. Jeg trodde jo jeg bare skulle dø å ikke merke no, men sån ble det ikke.
Det var da jeg bestemte meg. Ikke noe rosa øyenskygge eller rød lipgloss. Bare svart på svart. Jeg kjøpte svarte bukser å svart genset. Svarte sokker å til å med svart undertøy. Tok pearcing i tonga, nesa og navlen. Jeg skulle få meg tatovering å, men jeg var bare 13.
Pappa brydde seg ikke hva jeg kjøpte eller hva jeg gjorde. Han bare lot som jeg var usynerlig. Jeg tok røyk av han å øl uten at han brydde seg det gran.
Nå var jeg ikke lenger blondie-girl som alle hersa med. Nå var jeg emo. Jeg begynte å spille bassgitar å malte romme svart. Jeg brydde meg ikke lenger om hva andre sa. Jeg trodda at det å være emo ville gjøre ting lettere, men ingen brydde seg om stilen min. Jeg var å forble offer.
Jeg prøvde i blant å henge med noen av de andre emoene i klassen men jeg var anderledes. Det var som om de var emoer for fun liksom. De bare syntes emoer var kule. Jeg var det fordi jeg viste følelser med det. Jeg var altid deppa. Snakka aldri til noen, ikke nen gang i timene. Jeg fikk 1 i karakter i munterlig i alle fag. Jeg ble fortsatt slengt dritt etter. Kastet vann på å slått å dytta på.
Værden var urettferdig. Det jalp ikke å forandre seg får å slippe maset. Men jeg var en trist peron så emo var bedre en blondie-girl.
En gang da klassen hadde matlaging måtte vi gjobbe to å to siden vi ikke hadde så mye mel. Alle fant seg en partner untatt meg. Alle sa at ingen ville være på gruppe med meg. At jeg bare var så dum og horete. At jeg kom til å forandre oppskriften son som jeg forandra meg.
Da var det nok. Jeg løp ut å gråt. Raska med meg en av knivene å en lapp. Penn hadde jeg i lomma. Jeg løp in på doen å låste døra. Føst tok jeg vann i fjese å gned all sminka utover så jeg ble helt svart i hele fjese. Så satt jeg meg ned i et hjørne å begynte å skrive.
``Hei alle sammen. Håper dere leser dette. Dette er ikke drap. Det er selvmord. Jeg var lei av at dere altid hærsja med meg, dere var altid slemme. Det var deres feil. Alle dere som dytta å slo meg. Håper dere er fornøyde nå. Dere greide det. Nå er jeg borte. FOR GODT!``
skrev jeg, så begynte jeg å gråte enda mer. Jeg grua meg til det jeg nå skulle gjøre, men jeg viste at det var det jeg ville. Jeg tok frem kniven å håldt den mot håndledde. Skar et lite kutt på nesten en centimeter. Så enda en å enda en til jeg hadde skåret hele fem centimeter. Jeg faldt
samen. Slapp kniven ned på gulvet å datt ned på gulvet. Armen jeg hadde kuttet meg i landa åppå papiret jeg hadde skrevet på. Tre dråper blod falt ned på papiret.
Nå var det gjort. En lærer som het Karl fant meg siden det lå blod utenfår døra til badet. Han brøt opp døra når han så meg så skrek han. Alle i klassen og flere klasser kom får å se. En gutt som jeg faktisk likte litt begynte å gråta. Han likte meg faktisk. En jente om også var emo skrek at det var dorlig gjort siden jeg var forbildet hennes. Flere andre gråt å. Særlig heia gjeng jentene. Alle sa at de mobbet meg bare fordi de ville bli som meg. Eller nesten alle da. Mange bare løp sin vei. Nå som jeg svever rundt å jør livene til andre værre så angrer jeg fortatt på det jeg gjorde det jeg gjorde.
Så tenk på det når du vurderer å ta selvmord. Det er altid en glidlås som kan åpnes som du ikke ser. Og husk: det er nok ikke værden som har vendt ryggen til deg, det er du som har vendt ryggen til værden!!