Det jeg nå skal fortelle er en selvopplevd historie. Det skjedde en kveld jeg skulle opp til hytta til en kompiss av meg. Siden vi begge hadde hytte på fjellet og det ikke gikk ann å kjøre bil, så måtte jeg gå på ski. Det var ikke så veldig lange stykket. Bare ca. en kilometer og når jeg kom opp til hytta til Fritjof, for det var det han het, så koste vi oss og spilte kort og fortalte historier. Det var da han fortalte historien om de tre guttene som var i akkuratt denne hytta...«det var en gang tre unge gutter som bodde på en liten gård ikke langt fra denne hytta. Faktisk så eide foreldrene deres denne hytta. To av guttene var tvillinger. Hans og Bendik. De var begge 15 år. Også var det en litt yngere gutt da, Petter. Han var bare 8 år gammel. I denne lille familien så hadde de en slik tradisjon at når guttene fylte 15 år, skulle de ta den lange skituren fra gården og opp til hytta, overnatte og gå ned igjen. Dette var veldig mange år siden så de kledde seg opp med skinkapper og tre-ski og skinnfeller de skulle bruke som dyner oppe på hytta. Lille 8 år gamle Petter fikk også mast seg med på denne turen. De klemte mamma og pappa farvel og dro ut på den 3-timers skituren. Ute i skisporene var det sol og fuglene sang mellom greinene. Hans og Bendig gikk og plystret på en sang de akkuratt hadde hørt en av naboguttene synge på. Mens stakars Petter ikke helt klarte og følge med på plystringen, men han nynnet litt i takt.
Pluttserlig hørte Petter en kvist brekke av et fotrinn bak seg. Han snudde seg brott og fikk øynene på en vakker ung pike som gikk i en hvit silkekjole. Kjolen hadde ikke armer og piken gikk barbeint. Alikevel, ennå det var midt på vineren, så hun ikke ut til å fryse. Piken fiklet med det lange, blonde, krøllete håret sitt. Huden hennes var som en nyfødt baby. Og øynene hennes var himmel-blåe. Blåere en det klareste vann. Piken begynte å synge med den vakreste stemmen han noen gang hadde hørt. Piken kikket bort på han. Sang sangen sin og begyne å gå vekk fra dem. Petter ropte på Hans og Bendik. “se!!” ropte han og løp mot de to eldre brødrene hans. Han pekte bort der piken hadde stått, men hun var søkk borte. “ikke tull nå, Petter,” sa hans. “nå må vi komme oss opp på hytta. I denne farten er vi ikke der før midnatt. Raska på folkens.” “men jeg er sikker på at jeg så..” Petter pekte en gang til i retning av pken. “så hva?” sa bendik. “en pike.” “en pike? Her?” sa Hans overfladisk. “hun sang. Og det var vakkert.” “pøh!” Hans nølte. “er ikke du litt for ung for å tenke på vakre piker som synger?” sa han nølende og tittet usikkert ned på broren sin.Vel oppe på hytta begynte guttene og pakke ut sakene. Petter måtte så klart ligge i midten siden han var så redd, så de redde opp til alle tre i dobbeltsenga. Så satte de seg ute i stua å begynte og prate og spille et spill de kaldte “dødmans skute”. Det gikk ut på at den som hadde nøkkelen skulle velge en ting, den som hadde skipet, skulle gjjøre. Pluttserlig hørte Hans en vakker pike-stemme synge de vakreste toner i ennen av trange gangen søm førte til utgangsdøren. Han skjønte at dettte ikke var riktig. De skulle jo være alene her. Hans kikket intenst etter stemmen. Nesten hypnotisert. Han følte seg herlig lett, som om han fløy gjennom rommet i det han stabbet ut mot utgangsdøren. Bendik fikk øye på Hans og lurte hva han skulle, men Hans bare fortsatte rett mot døren. “HANS!!!” skrek Bendik, men Hans enset han ikke engang. Pluttserlig kunne Bendik også høre denne vakre kvinnestemmen. Han gikk mot Hans. Nå sto de rett ved siden av verandre. De åpnet døren, og utenfår sto en vakker ung pike. Hvit silkekjole og lagt blondt hår. Hun sang de vakreste toner. Hans og Bendik var hodestups forelsket. Piken hvisket med en stemme ingen mann på denne jord kunne motstå. “føølg meeg..” visket hun. “føølg meeg..” gutten tok et skritt ut i den kalde snøen. Det var mørkt og bøåste kaldt, men guttene ville bare se mer av denne vakre piken. De fulgte etter stammen inn i det mørket snøfallet. Petter skjønte hva guttene bar seg ut på. For han husket piken fra skituren opp så han tomlet rett bak dem for å passe på at de ikke gjorde noe dumt. Da han kom ganske nær dem så han hvor de var på veg hen. De gikk rett opp mot Grimmepiggen. Det var et så bratt fjell at ingen mann noen gang hadde satt sin fot på det. Og hvis de hadde det, så hadde de aldri blitt sett igjen. For det var der Huldra bodde. Han løp opp mot brødrene sine og begynte å dra dem i klærne og skrike og hyle. Men det eneste guttene hørte. Var en ung pikes stemme hviske på dem. “føølg meeg.. føølg meeg..” og guttene fulgte etter. Nå hadde guttene kommet helt opp på spissen av Grimmepiggen. De hørte piken viske etter dem. Ut mot kanten. “føølg meeg.. føølg meeg..” guttene gikk helt ut på kanten. “FØØØLG MEEEG!!!” skrek piken med en heselig stemme som fikk hele fjellet til og riste. Snøen de sto på begynte og løsne og guttene bar nedover fjellveggen. De skrek og skrek for de hviste hva som hadde skjedd. Pluttserlig ble alt stille. Det eneste som var igen var en liten gutts gråt, en gråt over sine tapte brødre. Han løp ned mot hytta igjen for og hente et parr ski og si hva som hedde skjedd til foreldrene. En liten redd og fortomlet gutt på 8 år hadde akkuratt settt brødrene sine falle utfor et stup og slått halvt i hjel. Hele tiden mens han løp på skia hjem, så han en pike-sjikkelse bak seg. Hun sang til han, men gutten snudde seg ikke får å se et sekund.
“mamma! Pappa!” Petter løp gråtende inn til foreldrenes soverom. “det var en jente og Hans og Bendik gikk og så falt de å nå er de bort!” moren og faren ble fortvilet med gutten sin dit brødrene hadde forsvunnet.
I flere dager og netter lette den stakkars foreldrene etter sine to tapte sønner uten lykke. De tok til konklusjon at det var huldra som hadde lokket sønnene deres inn i fjelet.
De la mat og penger. Gull og alt annet verdifult de hadde, ved fjellet. I håp omat huldra skulle gi tilbake sønnene deres. Og huldra låvte dem at sønnene skulle komme tilbake i god beholl. Men årene gikk. Mmoren døde. Faren døde. Petter døde. Alt som var igjen av denne familien var denne hytta og et tapt minne av to 15-år gamle gutters latter som ronget i fjellene. Hvis du er ute på kalde snødager kan man fortsatt se gutten iført ssine gamle drakter. På veg hvem til foreldrene sine. For huldra holder Altid løfte sitt.
“jaja. Det var vel synd for den familien” sa jeg og lo litt, ve snakket og lo litt til og etter en stund ble det mørkt. “jeg tror nok jeg burda sette kursen hjemmover.” sa jeg og reiste meg fra stolen. “det har ver kos å være her, men jeg vil ikke gå hjem i snøstorm.” “ja, det er nok sant. Pass deg for huldra da,” lo han. “hvis du ser en vakker ung pike så ikke følg etter henne. “hehe, neida.” “hade da.” “hade.” jeg vinket forvel og gikk ut døra. Spente på meg skia og begynte på hjemmoverturen. Det var veldig mørkt og snø og vind pisket meg i ansiktet. Forran meg på vgen kunne jeg skimte to unge gutter. De kan ikke ha vært mere enn 15-16 år. De hadde utrolig merkerlige klær på deg. Med skinnfellersurra rundt seg og e tråd surret rundt livet. Når de kom nærmere så jeg at heller ikke skia var av nyeste modell. De var av tre og så ut som om de skulle falle fra verandre. Den ene gutten gikk og bar på en lykt forran seg. De så meg ikke en gang opp i ansiktet. De bare gikk rett forbi meg. Jeg hørte de viske noe i det de gik forbi. “følg meg.” hvisket de, men i det jeg snudde meg for å se etter dem, var de søkk borte...
Pluttserlig hørte Petter en kvist brekke av et fotrinn bak seg. Han snudde seg brott og fikk øynene på en vakker ung pike som gikk i en hvit silkekjole. Kjolen hadde ikke armer og piken gikk barbeint. Alikevel, ennå det var midt på vineren, så hun ikke ut til å fryse. Piken fiklet med det lange, blonde, krøllete håret sitt. Huden hennes var som en nyfødt baby. Og øynene hennes var himmel-blåe. Blåere en det klareste vann. Piken begynte å synge med den vakreste stemmen han noen gang hadde hørt. Piken kikket bort på han. Sang sangen sin og begyne å gå vekk fra dem. Petter ropte på Hans og Bendik. “se!!” ropte han og løp mot de to eldre brødrene hans. Han pekte bort der piken hadde stått, men hun var søkk borte. “ikke tull nå, Petter,” sa hans. “nå må vi komme oss opp på hytta. I denne farten er vi ikke der før midnatt. Raska på folkens.” “men jeg er sikker på at jeg så..” Petter pekte en gang til i retning av pken. “så hva?” sa bendik. “en pike.” “en pike? Her?” sa Hans overfladisk. “hun sang. Og det var vakkert.” “pøh!” Hans nølte. “er ikke du litt for ung for å tenke på vakre piker som synger?” sa han nølende og tittet usikkert ned på broren sin.Vel oppe på hytta begynte guttene og pakke ut sakene. Petter måtte så klart ligge i midten siden han var så redd, så de redde opp til alle tre i dobbeltsenga. Så satte de seg ute i stua å begynte og prate og spille et spill de kaldte “dødmans skute”. Det gikk ut på at den som hadde nøkkelen skulle velge en ting, den som hadde skipet, skulle gjjøre. Pluttserlig hørte Hans en vakker pike-stemme synge de vakreste toner i ennen av trange gangen søm førte til utgangsdøren. Han skjønte at dettte ikke var riktig. De skulle jo være alene her. Hans kikket intenst etter stemmen. Nesten hypnotisert. Han følte seg herlig lett, som om han fløy gjennom rommet i det han stabbet ut mot utgangsdøren. Bendik fikk øye på Hans og lurte hva han skulle, men Hans bare fortsatte rett mot døren. “HANS!!!” skrek Bendik, men Hans enset han ikke engang. Pluttserlig kunne Bendik også høre denne vakre kvinnestemmen. Han gikk mot Hans. Nå sto de rett ved siden av verandre. De åpnet døren, og utenfår sto en vakker ung pike. Hvit silkekjole og lagt blondt hår. Hun sang de vakreste toner. Hans og Bendik var hodestups forelsket. Piken hvisket med en stemme ingen mann på denne jord kunne motstå. “føølg meeg..” visket hun. “føølg meeg..” gutten tok et skritt ut i den kalde snøen. Det var mørkt og bøåste kaldt, men guttene ville bare se mer av denne vakre piken. De fulgte etter stammen inn i det mørket snøfallet. Petter skjønte hva guttene bar seg ut på. For han husket piken fra skituren opp så han tomlet rett bak dem for å passe på at de ikke gjorde noe dumt. Da han kom ganske nær dem så han hvor de var på veg hen. De gikk rett opp mot Grimmepiggen. Det var et så bratt fjell at ingen mann noen gang hadde satt sin fot på det. Og hvis de hadde det, så hadde de aldri blitt sett igjen. For det var der Huldra bodde. Han løp opp mot brødrene sine og begynte å dra dem i klærne og skrike og hyle. Men det eneste guttene hørte. Var en ung pikes stemme hviske på dem. “føølg meeg.. føølg meeg..” og guttene fulgte etter. Nå hadde guttene kommet helt opp på spissen av Grimmepiggen. De hørte piken viske etter dem. Ut mot kanten. “føølg meeg.. føølg meeg..” guttene gikk helt ut på kanten. “FØØØLG MEEEG!!!” skrek piken med en heselig stemme som fikk hele fjellet til og riste. Snøen de sto på begynte og løsne og guttene bar nedover fjellveggen. De skrek og skrek for de hviste hva som hadde skjedd. Pluttserlig ble alt stille. Det eneste som var igen var en liten gutts gråt, en gråt over sine tapte brødre. Han løp ned mot hytta igjen for og hente et parr ski og si hva som hedde skjedd til foreldrene. En liten redd og fortomlet gutt på 8 år hadde akkuratt settt brødrene sine falle utfor et stup og slått halvt i hjel. Hele tiden mens han løp på skia hjem, så han en pike-sjikkelse bak seg. Hun sang til han, men gutten snudde seg ikke får å se et sekund.
“mamma! Pappa!” Petter løp gråtende inn til foreldrenes soverom. “det var en jente og Hans og Bendik gikk og så falt de å nå er de bort!” moren og faren ble fortvilet med gutten sin dit brødrene hadde forsvunnet.
I flere dager og netter lette den stakkars foreldrene etter sine to tapte sønner uten lykke. De tok til konklusjon at det var huldra som hadde lokket sønnene deres inn i fjelet.
De la mat og penger. Gull og alt annet verdifult de hadde, ved fjellet. I håp omat huldra skulle gi tilbake sønnene deres. Og huldra låvte dem at sønnene skulle komme tilbake i god beholl. Men årene gikk. Mmoren døde. Faren døde. Petter døde. Alt som var igjen av denne familien var denne hytta og et tapt minne av to 15-år gamle gutters latter som ronget i fjellene. Hvis du er ute på kalde snødager kan man fortsatt se gutten iført ssine gamle drakter. På veg hvem til foreldrene sine. For huldra holder Altid løfte sitt.
“jaja. Det var vel synd for den familien” sa jeg og lo litt, ve snakket og lo litt til og etter en stund ble det mørkt. “jeg tror nok jeg burda sette kursen hjemmover.” sa jeg og reiste meg fra stolen. “det har ver kos å være her, men jeg vil ikke gå hjem i snøstorm.” “ja, det er nok sant. Pass deg for huldra da,” lo han. “hvis du ser en vakker ung pike så ikke følg etter henne. “hehe, neida.” “hade da.” “hade.” jeg vinket forvel og gikk ut døra. Spente på meg skia og begynte på hjemmoverturen. Det var veldig mørkt og snø og vind pisket meg i ansiktet. Forran meg på vgen kunne jeg skimte to unge gutter. De kan ikke ha vært mere enn 15-16 år. De hadde utrolig merkerlige klær på deg. Med skinnfellersurra rundt seg og e tråd surret rundt livet. Når de kom nærmere så jeg at heller ikke skia var av nyeste modell. De var av tre og så ut som om de skulle falle fra verandre. Den ene gutten gikk og bar på en lykt forran seg. De så meg ikke en gang opp i ansiktet. De bare gikk rett forbi meg. Jeg hørte de viske noe i det de gik forbi. “følg meg.” hvisket de, men i det jeg snudde meg for å se etter dem, var de søkk borte...
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar