-Hade mamma! Hade pappa! Jeg vinket. Det var første gangen jeg var på landet hos mormor og morfar alene. Jeg lukket togvinduet og satte meg ned i det kalde setet mitt. Jeg var alene i kupeen, hvis man så bort i fra det nyforelskede paret som satt i det ene hjørnet og små-kysset på hverandre. De så ikke ut til å merke at jeg var der, så jeg kunne like gjerne strekke meg ut på setet...
*PLING!* Togdørene gled opp og ute på perrongen sto noen kjente..
-Jenta mi! Få se hvor stor du har blitt! sa mormor og strøk meg over kinnet.
-ÅÅÅ! Indianærn'! sa morfar og ga meg en stor bjørneklem.
-Hvordan har du hatt det?
-Hvordan var turen?
-Hvordan går det med de hjemme da?
Og sånn forsatte de helt til vi kom hjem til gården dems, 'veslestua'.
Da vi kom frem startet jeg å pakke ut tingene mine på gjesterommet som de hadde gjort klart til meg, oppe på loftet. Jeg la meg på sengen og stirret opp i taket. Jeg lå der en stund for å samle tankene, så gikk jeg ned.
-Jeg går ut en tur jeg, sa jeg og styrtet mot døren.
-Så mye til faring det er på den jenta da! hørte jeg morfar si i det jeg forsvant ut av døra. Jeg gikk ut av gårdsplassen og fortsatte nedover hovedveien. Ingen biler å se. Som vanelig..
*SWOSH!!*
Jeg stirret forbauset etter.. hva det nå enn var. 'Det' løp nedover veien helt til det forsvan ut av synet. Jeg gikk en stund til, til jeg kom forbi den gamle gården 'ødegård'.
Jeg visste ikke om det bodde noen der for øyeblikket. Det så ganske forlatt ut.
Det gikk et kaldt grøss gjennom kroppen min. Jeg snudde og gikk tilbake.
På veien tilbake kunne jeg ikke for at jeg snudde meg flere ganger for å se på 'ødegår'-gården. Og hver gang fikk jeg grøssninger.
Hjemme på 'veslestua' satt mormor og morfar ute i hver sin stol og hørte på gresshoppenes sang.
-Så lenge du ble! utbrøt mormor.
-Ja, jeg gikk en liten tur bare, unnskyldte jeg meg. -Men jeg tror at jeg går og legger meg nå. Jeg ga begge et kyss på kinnet.
-Vel, vi håper at du kommer til å få en fin uke her! Morfar smilte bredt.
-Ja, det er jeg sikker på, sa jeg og gikk inn.
Neste morgnen, ved frokost bordet, spurte mormor om hva jeg hadde tenkt å finne på.
-Neei, vet ikke riktig. Gå meg en tur kanskje.. jeg trakk på skuldrene.
-Vel, vel. Da kan du kanskje gå ned i butikken for meg. Vi har lite melk. Du skal få penger, så kan du jo kjøpe en is samtidig! Bilen er i ustand og ingen av oss orker å gå hele den veien. Mormor lo. Hehe, så morsomt for meg da, tenkte jeg for meg selv.
-Ja, det blir 36kr det. Skal du ha en pose? spurte damen bak disken. Jeg tok imot posen og gikk ut fra den lille matvarebutikken. Været var nydelig. Jeg begynte på den lange veien hjem. 'Veslestua' lå et stykke fra de andre husene og hyttene. Det lå ganske øde kan man si.
Da jeg hadde gått et stykke, hørte jeg skritt bak meg. Jeg syntes det var litt skumelt, så jeg turte ikke snu meg for å skjekke hvem det var. For to sekunder siden hadde jeg gått helt alene på hovedveien (som forresten alltid lå øde) som førte til 'veslestua'.
-Hei! sa skrittene bak meg. Eller rettere sagt, en gutt på omtrent samme alder som meg. Han hadde lyst hår og blå øyne.
-Hei.. svarte jeg med usikker stemme.
-Hva heter du? spurte gutten
-Ehh... Marianne, svarte jeg.
-Ååh! Jeg er Daniel. Jeg har ikke sett deg her omkring før?!
-Nei, jeg er på beisteforeldre-besøk.. Jeg lo dumt. -Jeg har forresten ikke sett deg her heller?!
-Neeii.. Daniel unngikk å svare på det. -Jeg bor oppe på 'ødegården'...
-Bor det noen der?!! Det ser jo så øde ut! Jeg angret med en gang jeg sa det. Ikke så morsomt å få høre at gården din ser øde ut akkurat..
-Ehe.. Nei, vi har jo ikke slått plene enda.. Han smilte søtt. Wow! Han var jo faktisk ganske pen.
-Ehh... Det er ikke så mye å finne på her ute.. alene.. Daniel kikket opp på meg med dådyr-øyne.
-Nei,det er vel ikke det.. samtykket jeg, usikker på hvor han ville hen.
-Vel,vi to kunne jo funnet på noe? spurte han med håpefull stemme.
-Ja, det kunne vi jo. Jeg smilte bredt.
Daniel hjalp meg med varene hjem og vi bestemte oss for å gå en tur ned til elva som lå et stykke bak gårdene våre. Vi snakket om alt og ingenting, vi lo og fortalte vitser. Da kvelden kom foreslo Daniel at vi skulle treffes dagen etter også. Jeg syntes at han var veldig hyggelig og morsom å være sammen med så jeg sa at det hadde jo vært morsomt.
-Vi kan jo ringes?! Jeg så på ham og ventet på at han skulle gi meg telefon nummeret sitt, men i stedet sa han:
-Hvaforno?
-Ehmm.. Ringe? Du vet... med mobilen din? Jeg så spørrende på han.
-Mmm.. Jo.. Neei.. Mobil, det har jeg ikke.. stotret han og så bort. -Jeg kan jo bare komme til deg, eller hva? fortsatte han.
-Joa, det kan du vel, svarte jeg og smilte så søtt jeg kunne. Kanskje denne ferien ikke kom til å bli så kjedelig som jeg trodde?!
-Jeg visste at du ikke hadde forlat meg, gamle venn! Det var morfar som hadde fått liv i bilen sin som egentlig var altfor gammel. Han stod ute på gårdsplassen og mekket på den. Mormor bare himlet med øynene og smilte til meg.
-Hva har du tenkt å gøre i dag da? spurte hun meg.
-Jeg har tenkt å være sammen med en venn jeg har møtt her, svarte jeg med munnen full av brød og syltetøy.
*RING! RING!* Det var ringeklokka. Jeg hoppet opp av stolen og ropte til mormor:
-Ring meg på mobilen hvis det er noe, hvis ikke kommer jeg hjem klokken halv elleve. Så løp jeg ut døren.
-La oss gå ned til elven og fiske! utbrøt Daniel plutselig.
-Ja, så kan vi jo kanskje slakte fisken selv også! sa jeg irronisk og kikket skøyeraktig bort på ham.
-Ja, det kunne vi jo! Jeg stirret forskrekket på ham.
-Hva er det du snakker om?! Jeg bare tulla med deg!
-Eller ikke... sa han. Jeg visste ikke om han tulla eller var seriøs, men jeg tenkte ikke mer på det for plutselig begynte han å løpe ned mot elva. Jeg fulgte hakk i hel.
Jeg og Daniel løp ned på brua over elva og satte oss med føttene i vannet.
-Det er noe jeg vil fortelle deg... Daniel så meg dypt inn i øynene.
-Jeg vet vi ikke har kjent hverandre lenge, men.. jeg vet ikke helt.. jeg liker deg veldig godt. Jeg tror jeg elsker deg.
-Gjør du? Jeg så på han med håpefulle øyne og ventet på det som jeg håpet skulle skje.
-Ja, det gjør jeg. Daniel smilte og kom nærmere og nærmere. Jeg kjente hjertet mitt hamre i brystet som en galoperende hest. Daniel strøk meg forsiktig over kinnet, lukket øynene og kysset meg forsiktig. Inni meg ville jeg skrike høyt av glede. Det ville jeg for så vidt også gjort hadde det ikke vært for at Daniel sperret munnen min. Men det plaget absolutt ikke meg.
-Beklager, sa han og så andre veien.
-Beklager?! Hvorfor sier du det?! utbrøt jeg.
-Ingenting... sa han og så på meg igjen. Det var jo merkelig, tenkte jeg for meg selv. Plutselig grep Daniel tak i albuen min og dyttet meg hardt. Jeg ble så overrasket at jeg ikke klarte å holde igjen og jeg dumpet ut i vannet. Daniel løp avgårde inn mellom trærne. Jeg klarte å heise meg opp på brua igjen og jeg løp etter ham.
Da jeg stod utenfor døren på 'ødegård' lurte jeg på hva jeg skulle si til Daniel. Jeg var jo sint på ham, men likevel ville jeg tilgi ham. Døren gikk opp og i døråpningen stod Daniel som en hund med halen mellom bena.
-Horfor dyttet du meg uti vannet?! spurte jeg med så sint stemme som jeg kunne.
-Jeg dyttet deg ikke jeg da.. -Jo! svarte jeg-Vil du møte foreldrene mine? spurte han plutselig, som for å unngå den pinlige stillheten.
-Ikke nå! Hvofor dyttet du meg?! Jeg er helt klissvåt!
-Jeg dyttet deg ikke sa jeg! Jeg har en hund å' hvis du vil møte han. Daniel nektet visst å svare på spørsmålet mitt, noe som irriterte meg noe fryktelig. Men jeg ble
med han inn fordet.
Inne i hytta var det veldig lyst. Den var også veldig fint innredet. På kjøkkenet stod en dame, jeg anntok at det var moren.
-Hei! Så hyggelig å møte deg, Marianne, utbrøt hun.
-Hei! Hvordan visste du navnet mitt? spurte jeg overrasket.
-Hehe, du har jo vært her mage ganger jo! Og Daniel har jo også snakket om deg. Hun snudde seg og så på Daniel som så bort(flau) og så fortsatte hun å rense fisken... Rense fisken?! Det overrasket meg noe veldig for vi pleide aldri å gjøre det, vi kjøpte ferdig rett fra butikken bare...
Vi var på rommet hans en stund og snakket (det var velidg gammeldags,akkurat som resten av hytta) til jeg skulle hjem. Vi stod i gangen og jeg skulle til å gå ut døren da Daniel grep tak i armen min. Jeg snudde meg og akkurat da kysset Daniel meg mykt og forsiktig.
-Skal vi møtes nede ved elven i morgen? På brua? spurte han forsiktig.
-Ja, så lenge du ikke dytter meg uti igjen. Jeg lo av min egen vits, men Daniel var dødsens alvorlig.
-Okei, da sees vi i morgen..
-Ja. Hade! sa jeg og forsvant.
Da jeg var hjemme lurte mormor på hvorfor jeg var så våt.
-Daniel dyttet meg. Bare for morro skyld, tror jeg da, sa jeg og så smilende på mormor.
-Daniel? Hvem er det?
-en gutt oppe på 'ødegården'.
-'ødegården'? Det er ingen som bor der. Mormor så forbauset ut.
-jo. Daniel bor der med foreldrene sine å en hund. Jeg var der nettop.
-nei. Daniel døde for lenge siden. 'ødegården' har stått tomt i mange år. Jeg så på mormor ufårstående.
-slutt! Han bor der! Jeg var der! Slutt! Jeg løp opp på rommet mitt. Jeg var sur på mormor som prøvde å lure meg. Kanskje hun ikke likte han. Samma hva det var så trodde jeg ikke på henne.
Morgenen etter ville jeg ikke spise frokost så jeg gikk rett til Daniel.
-hei. Skal vi gå ned til elva? Spurte jeg når han opnet døra.
-emmm.. jo, det kan vi godt, må bare spise opp først.
-greit, svarte jeg. -jeg venter her jeg. Jeg smilte bredt å satte meg på den gamle benken på verandaen.
-hade mamma, jeg tar en tur til elva med Marianne. Ropte Daniell i det han kom ut av døra. -så skal vi gå?. Sa han å tok hånden min. Vi gikk ned til elva å satte oss på brua. Han la armen sin over skulderen min og jeg lente meg på bryste hans.
-vet du hva? Jeg har drømt om dette lenge. Hvem skulle tro det skulle skje på besteforeldre-besøk. Keg smilte til han å han kysset meg på pannen. Vi satt en stund så utover det stille vennet, på måkene som fløy forbi og fiskene som hoppet å danset i vannet. Så tak han tak i albuen min og dyttet meg utti vanne for andre gang og holdt meg under.
-slutt!! hva er det du gjør?! Skrek jeg, men Daniel bare fortsatte.
-unskyld, jeg elsker deg, men jeg må. Jeg kunne se han gråt mens jeg ble dyttet under vannet gang på gang. Jeg strevde for å komme opp å plasket i vannet, helt til jeg ikke orket mer og ga etter. Øynene mine mørknet og jeg sank til buns.
Noen timer senere våknet jeg på en strand like i nærheten. Jeg hadde besvimt og blitt skylt i land der. Jeg reiste meg opp, sliten og svimmel som jeg var.jeg klarte og stabbe meg hjem, men med mange fall og enda flere skrubbsår på armer og ben.
Når jeg enderlig kom meg fram til 'Veslestua' ramlet jeg og besvimte innen for døren. Mormor løp og tok meg i mot å la meg på soffaen på stua.
Når jeg våknet fortalte jeg mormor alt som hadde skjedd. Om Daniel, at jeg var forelsket, at han dyttet meg, om mobilen, alt.
-ahh.. du skjønner det Marianne. Begynte mormor. Det er ingen som bor på 'Ødegården' å daniel finnes ikke. Han var bestekompisen min da jeg var liten. Jeg så forvirret opp på mormor.
-hæ? Hva er det du mener?
-Hmmm.. sett deg her så skal jeg fortelle deg alt sammen.. jo.. da jeg var på din alder bodde jeg her på gården med min familie. Jeg var ung å vilter å lignet veldig på deg. Daniel var bestekompisen min. Han bodde oppe på 'Ødegården' sammen med familien sin og en liten hund ved navn pepper eller salt. Jeg husker ikke. Jeg var veldig forelsket i Daniel og vi pleide ofte å sitte nede på brua nede ved elva, men saken er den at... mhhh.. en gang da jeg og Daniel satt nede på brua å det var store bølgerå det blåste masse så falt Daniel uti vannet. Jeg prøvde å dra han opp, men rakk ikke ned til han. Han skrek og skrek og for ver bølge så kom han under. Det siste han sa til meg før han gikk under var at han elsket meg og at han skulle ta igjen, men jeg kjønte ikke hva han mente med å ta igjen før nå... han må ha kommet tilbake som gjeferd og trodd at du var meg, siden vi begge heter Marianne og jeg var på din alder da han døde og at du likner son på meg så har han vel prøvd og ta igjen på deg.. jeg er så lei meg Marianne, men Daniel finnes ikke... Daniel er død. Det dere hadde var bare Død kjerlighet.
Jeg satt en stund for å la det synke inn. Tanken på t jeg hadde vert forelsket i Daniel, en død person, et gjenferd. At vi hadde kysset, det var vanskerlig og forstå.
Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg lå og vre på meg hele natten. Tengte på Daniel. Han var jo helt perfekt, jeg elsket han og han elsket meg. Elske et gjenferd? Går det ann? Å elske en som var ute etter å drepe meg? Elske en som har løyet for meg helt siden vi møttes? Går det virkerlig ann? Jeg lå lenge mens spørsmålene virret oppe i hode på meg, men ingen svar. «alle spørsmål har et svar» pleida altid mamma og si, men ikke denne gangen. Det var nok bare Daniel som hadde de svarene, men han var død og var ute etter å drepe meg å. Noen ganger er livet veldig komplisert. Døden også. Jeg tengte at en som dør sammen med en venn er heldig, men ikke så lenge den som dør tror at vennen tok livet av han. Ver gang jeg tengte på det, syntes jeg mer og mer synd på Daniel. Han trodde jo bare at det var mormor som drepte han, at hun ikke ville rekke han hånden. Han ville bare ta igjen. Eller kanskje han ville at de skulle leve sammen. Nei, død sammen. At de skulle være sammen for altid. Er det så galt? Nei det er ikke det. Det var svaret jeg endte opp med. Det er ikke galt.
Morgenen etter bestemte jeg og mormor oss for at vi skulle ta en tur opp på 'Ødegården' for å se. Vi opnet døra forsiktig. Innenfor var det møkkete og spindelvev over alt. Noen steder var det hull i gulvet og noen av takbjelkene hadde falt ned.
-det var ikke son det var. Det var veldig pent her. Jeg begynte å gråte.
-ååå. Kom her jenta mi. Jeg gikk bort til mormor og håldt rundt henne.
Etter en stund hørte vi noen lyder utenfor og inn gjennom døre kom Daniel.
-E,e,e,er du ikke død? Men... mormor slapp meg og gikk mot Daniel.
-Daniel? Hvisket hun -det er meg.. Marienne. Hun tittet nørlende på han
-hva med henne da? Er ikke det marianne da? Han pekte ned på meg.
-nei. Svarte mormor. -det er barnebarne mitt, hun heter også Marianne. Jeg har hørt at du prøvde å drepe henne. Jeg vet du er et spøkelse og at du ville ta igjen for den gangen, men jeg dyttet deg ikke.
-JO DET JORDET DU!! ropte Daniel. -du dyttet meg og ville ikke jelpe meg opp.
-nei. Du falt fordi vinden var så sterk. Jeg ville aldri dyttet deg. Jeg elsket deg jo. Ansiktet til Danien bleknet.
-elsker du meg? Sa han lavt. -jen jeg trodde du drepte meg. Hvorfor sa du ingenting før?
-jeg hadde tengt, men fant ikke et passende tidspungt. Den dagen du forsvant i bølgene var den verste dagen i mitt liv.
-så du elsker meg... Daniel så opp mot taket. -kan jeg vere her alene? Spurte han. Jeg og mormor gikk ut.
-tenk at han var død hele tiden. Sa jeg til mormor og begynte nesten å gråte.
-ja, men han er en sån som er lett og like. Mormor smilte til meg å ga meg en god klem.
-men han var jo helt perfekt. Ahh.. kunne han ikke bare vere en vanderlig gutt.. en stor tåre trillet nedover kjinnet mitt. Mormor tittet ned på meg. Jeg kunne se at hun gråt hun å. Vi hørte noen rare lyder innenifra. Det bråkte no veldig. Som om noen sprengte noe inne i hytta.
-DANIEL!! ropte jeg og løp inn, men når jeg kom inn var Daniel BORTE!!
(denne stilen har jeg skrevet sammen med Amalie)
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar