DRØMMEN

DRØMMEN
Hei! Jeg er en jente på 13 år og går i 7. klasse. Jeg heter Sindie og er veldiug guttegal. Ja, ja, nok om meg, det er vel historien du vil høre.
Ja, du skjønner at.... det var kvelden og jeg måtte legge meg. Jeg sov, men våknet da jeg hørte et sint skrik. Jeg gikk bort til trappa og så at mamma og pappa krangla. Jeg trodde først at ingenting kom til å skje så jeg gikk å la meg igjen.
Dagen etter våknet jeg av at rullgardina på rommet bled dratt opp. «Vi må snakke med deg Sindie» det var mamma sin stemme. «nå!!» de brukte en hel time påå fortelle at de skulle skilles og at jeg og mamma skulle flytte.
Jeg ble super lei meg, men jeg fikk ikke vite hvorfor de skulle skilles. Jeg og mamma pakket sakene våre, men mamma sa ikke noe. «Mamma? Vil du ikke dra?» «Det er ikke det jenta mi,» sa ho lavt. «jeg har ikke funnet no hus ennå. Bare et, men det er på en bortgjemt øy.» «en bortgjemt øy?» tenkte jeg. Jeg svelget. «vil du bo der?» spurte mamma. «Jo, ja.» jeg tenkte meg om, «ja. Det kan jo bli fint.» sa jeg.
Dagen etter kjørte pappa, meg og mamma til flyplassen. Mamma og pappa sa ingenting, men jeg så at mamma gråt. Først da vi gikk inn i flyet ropte pappa «ha det fint i det nye huset Sindie. Og husk å skrive!» «ja pappa! Jeg låver!» svarte jeg med litt usikker stemme. Dørene lukket seg og jeg og mamma gikk å fant plassene våre. Etter at vi letta viste dem en film på kjermen. Ole brumm. Ikke akkurat min stil, men jeg hadde ikkeno valg. Jeg hadde ikkeno anent å finne på. Jeg satt våken en stun så la jeg meg til å såve «DUNK!!» jeg hadde såvet i 4 timer og nå landet vi. «velkommen til BongoTjongo» sto det på et skilt. «det var også et navn.» tenkte jeg.
Da vi kom til huset, så var mamma så glad at ho ville utforske hele huset mens jeg bare gikk bort til et vindu som haddet en stor sprekk. Jeg trakk fra gardina. Hva var det jeg så? Jeg fikk frysninger. Vi hadde kirkegård i hagen. Jeg ropte på mamma og sa «mamma, mamma. Vi har tusenvis av naboer.» mamma lo litt. «vi har da ikke naboer vi.» «jo. Men, di er døde da.» mamma så skrekk slagen ut. «gå å legg deg du Sindie.» Jeg gikk å la meg. Jeg likte ikke tanken på å ha døde naboer. Jeg såvnet fort den kvelden.
«RIIING!!» det var vekkeklokka mi. «du skal på skolen Sindie! Du har dorlig tid!» jeg hev på meg klerne, løp ned, spiste frokost og kasta på meg skoa.jeg kom meg fort til skolen. Skolen var mørk og falle ferdig. Alle elevene så ut som sombier. Utslitte, små barn som bare ville at det skulle ringe inn. Det var bare en gutt som så frisk og rask ut. Jeg bled forelsket ved første blikk. Han kom bort til meg. «er du ny her?» «ja.» svarte jeg. Vi snakket mye sammen. Gutten het Kristian. Om en stund kom det enda en jente. Ho så også helt normal ut. Jeg og jenta som het Khatrine bled gode venner. Kristian fortalte meg at nesten alle elevene har forsvunnet, men bare guttene har kommet tilbake, men de har flytta og sier ikke et pip om kidnappinga. Alle er så triste at de virker som sombier som ikke snakker.
Mens vi snakka kom det sakte en tåke, men den var bare helt nede ved bakken. Det føltes som om bena mine brant. En gutt falt ned på knærne. Han skrek. Så forsvant han. Jeg tittet port på en man som gikk med hatt og frakk. Han tokk fram en slags fjernkontroll, og trykka på en knapp. Al tåka forsvant. Sombi barna gråt. Kristian var også borte. «neiiii!!! gråt barna «det skjedde igjen!» skoledagen gikk fort. Jeg tenkte mye på gutten som forsvant på veien hjem.
Når jeg kom hjem lå det en kniv i gangen. Det var no rødt på den. Jeg tok den opp.det var blod! Bortover gulvet også. Små røde flekker. Jeg bled kald inni meg. Jeg fulgte flekkene. De førte til bade. Døra var lokket og det vab blod på håndtaket. «grøs!» tengte jeg. Jeg skjente en iskald hånd ta meg på skulderen, men det var ingen der. Jeg åpnet døra. Det var bek mørkt. Jeg gikk inn. Det var fult av blod i badekaret. Jeg bled liv redd. Jeg snudde meg brått. Jeg så en skrikende skygge som løp nedover trappa. Jeg løp etter, men det var ingen der. Jeg hørte et dunk fra stua. Jeg gikk med korte langsomme skritt. Jeg bled skrekkslagen da jeg så hva som hadde skjedd. En kald bris gjorde det ende mer skummelt. Det sto no på veggen. Det var skrevet med blod. «pass opp, på deg og veninnen din!» sto det. Jeg bled livredd. Jeg tok telefonen og skulle ringe til mamma, men jeg hørte bare en stemme fra telefonen si «pass opp, på deg og veninnen din!» jed la på. «ding dong!» noen ringte på. «hjelp! Lukk opp!» ropte stemmen utenfra. Det var mamma sin stemme. Jeg låkket opp. Blode forsvant. «hvorfor er du så redd,Sindie? Det ser ut som om du har sett et spøkelse.» jeg prøvde å si no, men jeg fikk ikke fram et ord. Det var som om jeg hadde mistet stemmen. Mamma var kliss våt for det hadde regnet ute.jeg begynte å se syner. Blodet var der igjen og med et lyn glimt forsvant det. Jeg fikk til slutt fram noe sm kunne ligne på en setning. «e gå ba nå...»sa jeg. Jeg satt meg får og se på TV. Med et så jeg en skrikende somi-gutt forran meg. Så bled den plutserlig borte. Jeg slo av TVn og gikk å la meg.
Dagen etter nektet jeg å gå på skolen. «du må gå Sindie. Jeg skal på jobb og du kan ikke vere hjemme alene!» sa mamma. Jeg gikk på dkolen. Sombi gutten som var kidnappa, sto å snakka med en dame og han sa at han skulle flytte. Khatrine kom løpende bort til meg. «jeg var på kino i går. Jeg skal det i dag også. Vil du vere med?» jeg svarte ikke. Ho viftet med hendene foran ansiktet mitt. «halloo! Er du der eller?» «ja, da.» svarte jeg til slutt. Jeg fortalte om blodet på badet og om den skrikende skyggen. Ho sa at ho hadde en sånn oplevelse ho også. Jeg bled gla for at jeg ikke var den eneste.jeg sa at det sto. «pass opp, på deg og venninen din!» på veggen. «det skjedde det samme hos meg.» sa ho. «vi må passe på hva vi gjør og hve vi sier.» sa jeg. «vi må holde sammen.» den mannen med hatt og frakk smøg seg rundt jørne på skolen.
«SE!» ropte jeg «DET ER DEN MANNEN SOM TRYKKA PÅ FJERNKONTRÅLLEN, SÅ TÅKA FORSVANT!» jeg og Sindie løp etter mannen, men da vi kom rundt jørne var han borte. Det skjentes ut som bena mine brant igjen. Tåken var tilbake. Jeg snudde meg mot sombi barna, men ingen falt. Jeg hørte ett skrik. Det var Khatrine. Hun falt ned på bakken. Ho ropte. «Sindie , ikke gå fra meg nå, jeg er redd!!» så bled ho borte. Jeg bestemte meg får å løse saken.
Jeg visste att mannen som skriker som jeg kaldte han ville dukke opp igjen. Å da var det antakerligvis min tur. Jeg skulle pli tatt, med vilje.
Når jeg kom hjem var det mulighet for og legge fam di mistenkte. Det kunne vere den dama som gutten som bled bortført snakka med, som het Sussi eller det kan vere en slags forbannelse over skolen, eller det kan vere den bkidnappede gutten selv.
«ding dong!» det ringte på. Det var Kristian. Han fikk komme inn. Jeg viste han de mistenkte. Han lo da han så dem. «hva er det du ler av?»
spurte jeg. «du er ikke i nerheten av... hva er det du kaller han??? mannen som skriker.» svarte han med et lurt smil. «ossen vet du det?» han lo enda mer. «nei!! det er ikke sant. det er deg. Du er mannen som skriker!» jeg bled så overasket at hele stolen tippa. Han tok fram fjernkontrållen sin og trykka på en knapp. Tåken var tilbake. Jeg falt ned på kne. Jeg klarte ikke no anet enn å skrike. Så jeg skrek og skrek i håp om at noen hørte meg. Noen eller noe var unner tåka. Jeg falt rett jennom gulve. An slags robbått tok meg i mot. Jeg så rundt meg. Hvor var jeg og hva var jeg i? En slags laberynt. Jeg løp omkring i labirynten. Men jeg kom ikke meg ut. Jeg gikk in i et slaks rom. Det satt mange barn her inne. Khatrine også. Ho løp mot meg og ga meg en stor klem. «jeg viste du ikke ville dra fra meg Sindie, du jir meg ikke åpp så lett, men få deg litt søvn. I morgen skal vi komme oss ut av denne laberynten» sa hun. Jeg la meg og såvnet med en gang.
Når jeg våknet var vi et helt annet sted, men vi begynte å gå. Mange ville heller vere igjen for di sa at de bare kom til å bli tatt av tåka igjen, men jeg snakka dem til fornuft.Vi hadde gått i nesten 3 timer og alle var slitene da vi så en dør som sto på gløtt. Jeg ba de andre om stå å vente mens jeg skjekka det ut. Jeg gikk sakte bort til døra og tittet in. Det var massevis av rare ting der inne. Nett, Sklier, krokkodiller, piraiar og masse andre ting. Jeg ba di andre om å komme inn. Da alle hadde kommet inn hørte vi en stemme si «dere er nå på flukt fra den store å mektige tigereen Karik. Dere må ikke bli tatt av Karik da er det ute med dere. Det er et sted mitt i denne jongelen som er trykt i et hult tre så kan dere vile. Dra så vidre. Kom dere til den andre døra så er dere trygge og ikke minst frie. Opgaven er enkel. Sett i gang!» alle bled redde. Jeg også. «ikke få panikk alle sammen. Dere hørte hva han sa, finn det hulet treet å så kan dere vile. Bare håld sammen, så går det bra.» jeg følte meg ganske stor når jeg sa det. Jeg begynte å gå. Alle gikk etter. Først kom vi til en stige. Unner den var det et stort hull fult av krokodiller. Vi klatret åver. Så kol vi til at vann der vi måtte balansere åver på en tømmerstokk som rakk åver hele vannet. Det var piraiiaer i vannet. Vi kom oss åver i god behold. «er du sikker på at vi greier det, Sindie?» spurte en liten jente. «ja, nasten. 99,9% sikker» svarte jeg, men egentlig trodde jeg at vi var ferdige. Vi kom oss til treet. Alle sammen. En liten jente begynte å gråte da vi kom fram. «jeg årker ikke mer, jeg er lei, jeg var den første som var her, jeg har skrubbsår på knærne, jeg er sliten og trøtt og sulten og jeg, jeg.... årker ikke mer!» «vi kommer oss ut av det skal du se. Det håper jeg!» vi la oss til å såve.
Når vi våknet var døra rett bak treet. Jeg gikke først igjen og plutserlig var jeg ilbake i huset mitt. Alle kom hjem bortsett fra Khatrine. Ho kom til meg. Vi gikk for å ta Kristian. Vi lette og lette, men han var søkk borte. Vi dro til skolen for å se om han var der. Han var på biblioteket. Jeg sa en plan til Khaterine, men før jeg rakk å bli ferdig så så Khristian oss. Han skulle til å slå meg men, jeg våknet. Alt var en drøm. Jeg hadde drømt hele tiden, men det virket så ekte. Jeg gikk ned ti mamma og pappa. Di hadde laget frokost til meg. Alt var dom det pleide. jeg løp å ga begge en klem. «mamma, pappa. Så lenge siden» ropte jeg. «altfor lenge siden.....»
SLUTT