Vi gikk til skolen sammen. Det gjorde vi alltid,
Dina og jeg. Begge tretten år og blonde. 8. klasse. Vi snakka om sonne vanlige ting,om hva vi hadde gjort og son, og vi hadde ingen aning om hva som var i ferd med å skje oss.
Vi kom inn i klassen akkurat da læreren kom. «vi rakk det!» sa Dina med lettet stemme. Vi hadde norsk. Læreren vår, Knut begynte å bable, og som vanlig fulgte jeg ikke med. «norsk?! Blæ!» tengte jeg,men sa ikke no.
Jeg var forelsket i Jonas i parallell klassen, men det var det bare jeg og Dina som visste. Vår aller hemmeligste hemmelighet, men vi visste ikke at en større, mye større hemmelighet var på veg.
Når timen var slutt la jeg som vanlig en lapp på pulten til Dina. «BORING!!» sto det med store bokstaver.
Skolen var slutt, og jeg og Dina gikk hjem. «så du den store kvisa Daniell hadde fått eller?!» spurte Dina. Jeg svarte ikke, var i mine egne tanker. «å nei! Gutte-alarm! Er det fortsatt Jonas eller?» spurte Dina. «mmmm?!» svarte jeg, selv om jeg ikke en gang kunne høre noe av det ho sa, fulgte ikke med. «hva er det med deg?!» ropte hun å dunket meg i hode. Jeg våknet fra drømmene. «det Jonas vel!» svarte jeg å så på ho med et litt forbauset blikk. Hun begynte å le. «hva er det?!» spurte jeg. «du ser helt dust ut når du lager det hva blikket!!» skrek hun. «slapp av!!» skrek jeg tilbake. «tenk om noen ser det!» «meg eller blikket ditt?!» Skrek hun å lo enda høyere. Ho lo i 2 minutter så stoppet hun «endelig!» så jeg og fortsatte å gå.
Når jeg kom hjem, slang jeg sekken fra meg og hoppet bort til soffean får å se på den daglige TV titten. «to timer.» tenkte jeg. «to timer til jeg skal gå bort til Dina igjen.» Jeg rakk mye på to timer: spise, lekser, TV og data, ja til å med å ta ut av oppvaskmaskin. Så gikk jeg til Dina.
Det var allerede mørkt. Jeg var ikke akkurat begeistret for mørket så jeg valgte å gå veien utenom skogen. Jeg hørte noen rare lyder og begynte og løpe. «ding, dong, ding, dong!» jeg ringte andpusten på døra til Dina. «blir du med ut eller?!» spurte jeg fortsatt andpusten. Ho tok på seg jakka og skoene. Vi gikk ut.
Det ble enda mørkere. Vi satt oss på noen benker borte ved skogen. «BANG!!!» noe smalt inne i skogen. Jeg ville sjekke det ut. «kom Dina. Vi sjekker det ut a!» sa jeg å begynte å løpe. Dina løp etter. Vi gjemte oss bak noen busker. Det var en brennende stor sten som lå mitt i skogen bare noen få meter foran oss. «hva er det der?!» spurte dina med en litt redd stemme. «en slags sten?» stenen løftet seg opp av noen metall ben som satt fast i stenen, og sluttet å brenne. Den begynte å lyse i stede. En dør i stene åpnet seg. Ingen kom ut eller inn. Et eple falt ned på bakken fra et tre å trillet
inn i den lysende stenen. Døren lukket seg og stenen fløy sin veg. «OY!!» skrek jeg forbauset. «hva var det?!» Dina svarte redd. «en sten full av levende epler kanskje?!» ingen av oss lo selv om det faktisk var litt morsomt. «ikke vær dum Dina!» svarte jeg. «men vi må ikke si det til noen. Vi kan ikke si noen ting. Noen kan tro vi er med skipet eller verre de kan tro vi er gale!!» sa jeg. «jeg lover.» svarte Dina og tok meg i hånda.
Dagen etter var det skole igjen. Jeg ville fortelle det som hendte i går til alle jeg så, men gjorde det ikke. Jeg hadde jo lovet Dina. I friminuttet snakka jeg jeg som vanlig med Dina. Camilla i klassen kom bort til oss. «hva snakker dere om a?» spurte hun. «ingenting!» svarte jeg fort. «jo, da! Jeg er ikke dum. Hva snakka dere om?» spurte hun igjen. «greit!!» ropte Dina. «vi skal si det.» vi fortalte alt og ba ho låve å ikke si det til noen. «lover!» sa hun og tok honden mot pannen som en soldat.
Når skolen var slutt gikk jeg rett til Dina. Camilla var allerede der. De snakka om gårsdagens store hendelse. «hei! Blir noen med ut?!» spurte jeg. «så kan vi vise Camilla stede der det skjedde!» jeg hadde med mobilen så jeg kunne ta bilde vis det skjedde igjen. De ble selvfølgelig med. Vi satt oss bak den samme busken som sist gang. Vi venta. «BANG!» der var den. Stenen var tilbake. Den ble igjen løftet opp av metall ben som satt fast i stenen. Sluttet å brenne. «knips, knipps!» jeg tokk bilder med telefonen. Den begynte å lyse og døren opnet seg «knips!» flere bilder. Eple datt ned igjen og trillet atter en gang inn i stenen. «knips, knips!» mange bilder. Så fløy den sin vi. «knips!» et siste bilde. «wow!» sa camilla og mopte. «jeg som ikke trodde på dere!»
dagen etter gikk alle tre til skolen sammen. Vi snakket om gorsdagens hendelse. Jeg viste dem bildene jeg tok. 47 bilder var det. Vi. så nøye igjennom alle bildene. Vi var på nommer 32 da noen rappa telefonen ut av henna mine. «hva har vi her?!» sa stemmen som to telefonen. Det var Robert. Den mest plagsomme gutten på hle skolen. «få den! Den er min!!» ropte jeg desperat. Men Robert gav seg ikke «ey Knut! Sjekk disse bildene a!» han viste de til knut. «få den!» skrek jeg enda høyere. «kom hit a!» han ropte på resten av gjengen!» i gjengen var det 6 gutter som kom løpende mot oss. «få den!» skrek jeg igjen. «de er ikke til å se på!!» skrek jeg høyere og høyere. Han gav seg ikke. Han viste bildene til og med til en lærer som gikk forbi. Læreren ble helt sjokert å tok telefonen å løp resten av veien til skolen. Ho ringte til masse aviser. Det kom på nyhetene og radio. Over hele verden vistes bildene. Jeg Dina og Camilla viste vi kom til å få problemer, men ingen sa noe om noen av oss. Mange foreninger og andre ting lagde store lete aksjoner for å finne spor. Ingen fant noe som helst. Skipe kom ikke tilbake heller. Aldri! Stenen var og forble et mysterium.
SLUTT
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar