What meets the eye...

What meets the eye...

Look me in the eye. What do you see? A happy little girl, smileing back at you? A sweet lagh and long blond hair? They say that the eyes are the windows to the soul. But if you see a happy girl by looking deep into my eyes; you are so wrong. When I look in the mirror I see anger. A unknown face. Disepointment. Regrets. Lonelyness. Not a bright smile and shine hair. So now look me in the eye. What do you see? Can you see who I am? Who am I?

It started when my parens and I went for a trip to Bermuda. We had never traveled over sea before and all of us were really exited. We had eaven rentet the cutest little house were we were going to stay for two hwole weeks. Just mum, dad and me. Like we used to before grandmother suddenly pased away two years ago. After her suddent death mum was so mad and didnt lissen to anybody. She had just blocked everyone out and sat in her bed for months. It was a horrible time for all of us. Spesialy for mum. But now she was so much bether and she smiled again. She eaven made brabefest sometimes and went with me to the mall. It was good to have her back.

The trip started in Cuba. Not far awey form Bahamas really. But we were goning all the way to Bermuda. Like a big happy family of thre people loveing echother. We went on the chip and found oure room. It wasn't a big room, but it was cind of cosy. It was a very small room with three beds, and an eaven smaller bathroom and a tiney tyney closet that proberbly was just big anough to fit my bag. So I pushed my stuff under my bed in the corner. «Im so glad we're just staying here for one night,» dad said. «or else I think I would choke in here.» we all laghed. It wans'nt funny really, but we knew that dad thought it was so mum and I just laghed to be polight and dad belived it every time.

The first day was cind of boring. We didn't do much. Well.. It wasn't much to do eather, so I sat in the room reading this book allmost the whole day. The book were called ''Flinght 19''. the title hadn't realy got to me. But the school insisted that we read a book in the summer vication so I just grabed the first I saw and went home. When I started reading, it was all about this flight mition from Florida thet went wrong. It realy got to me. It was like I have ben reading for a minute and when I looked at the clock I had ben sitting there for three or foure hours. It was an amasing book. And I loved it. Spesialy sinse it was all about the Bermuda Treangle that went from Miami to San Juan to Bermuda. Whate a minute! Bermuda? That's were I was heading. From Cuba to Bermuda. I found a map that lied in the draer to see where we were heading. I draw the lines from Bermuda to San Juan and Miami. It formed a Treangle. Oh my God! We were heading rigt into the Bermuda Treangle!

When mum and dad came back to the room I told them what I had foud out, but they didn't belive me. «It's just a story, deare. Nothing to be afraid of.» But I wasn't so shore. What if it was true? What if we went to oure dedth and I was the only one to know? What was I going to do? No.. I should lisen to dad. It was only a silly book. Maybe there were many stories about planes, ships and peoples that had ben missing in this spesific area, but that didn't mean they were all true. Fishermen and plane disepare all the time, never to be sean again. It didn't mean that this place were spesyally exposed. It was just a silly story. But still, I didn't want to sleep that nigtht. I just lied awake in my bed stearyng at the roof. Praying that nothing wrong would happend.

Orund 7 AM I was waked by a door slamming. I'm not realy that jumpy but right now I was. My eies were wide open and my heart were beating like a horrorkane. I thougt it was just a bad dream and were about to go back to sleep when I notices something were missing. Or more spesific, -someone! My mum and dad was gone. I didn't think that it could have any normal explination at the time, like they had went to the bar or someting like that, and that was good, because it was noting like that, had hapen either. I trew on a big jacket and went out looking for my parents.

I went into the passage. «Hello? Anyone here?» I wispered. I didn't want to wake anyone in case they were all sleeping. I walked softly on my toes, trying not to make a single sound. I passed many other rooms. Some of the doors were closed, and some were open. I realy din't want to look inside the open-door rooms, but I did anyway. No one to see anywere. All the rooms were empty. «Something must be wrong,» I said to myselfe. «this isn't right.»

I kept on walking in the dark passage in my big, big jacket and my wide open eies, trying to find the stares that led to the uper deck, but I couldn't seem to finde them anywere. Suddenly I heared something. I turned around realy fast. Like when you get youre fingers burned and you automaticly snap youre hand away from the heat. Where did the sound come from? I stood totaly still. I didn't eaven take a singel breath. There it was again! It came from one of the crossing passages. I locked around and slowly I creeped in the diraction of the sound. It was like someone tride to come out. Hiting and scratshing the door in a desperate need of getting out. I saw a door moveing. Getting pushed out like when you push a door with all youre strength but without tuching the door handle. It stoped for some seconds and then it started again. It repited itselfe meny times and I jumped everytime.

Then I stood rigt in front of the door. My knees were shakeing so bad that they olmost drowned the noice from the room. I decided to take town the door handle and see wat was inside. I toock a step back and lent forwerd to reach the door handle. I tuched it with one of my fingers and later my whole hand were rapped tightly around it. My hand was swetty and my breath went thick like I was about to fade. I figured that it was much beter to just throw up the door, then to open it slowly. Who- or whatever that was incide this room proberly wanted to get the hell away from this room, so if I opened the door slowely I would just get the door in my face.

I took a big, last breth before I went for the door. I knew in my heart that this was all so wrong. That I realy shouldn't open this door, but something inside me told me that I had to find out what's behind this door. I pulled down the door handle. The door were slammed up, but not by me. I took a few steps back until I hit the wall behind me. I was like glued to the wall. With wide open eies I was wateing for what was incide the room, but nothing happend. It was so quiet that you would jump to the moon just by hearing a single pin hit the floor.

Suddenly a blach shadow run out of the room. I went cold as ice while I still were glude to the wall. What ever runed out of the room, it stoped just a few doors away. I steard at the creature. «What are you?!» I screamed. But it didn't answer. It just stared at me like it never had seen a liveing humen beaing before. For all I know, it might not.

I started to relise that the ting that looked at me actually were a humen beaing itselfe. Why not? The boat were floating around in the middle of the Bermuda Treangle. How can I know this thing weren't a person who just have ben hypnotized or something like that. The more I thougt about it, the more sertent I got. The thing looking at me, weren't a ting, but a pasanger on this ship to Bermuda, just as I was. The only thing was that it didn't behave like a human. It was breathing heverly and bend forword with its arm hanging almost in the grown. More like a zombie, like you see in all the old, bad horror movies.

Suddenly the thing started running again. I figuured out it was best to just go back to my room, but when have I ever done what's best? I run after it. Up the stares to the uper deck and all the way to the tip of the ship.

All the passangers were gatherd togeter and just stood there locking into the wather and makeing this horrible sounds. Like they were all handicapped and chokeing at the same time. Suddenly I saw that one of the things or zomies or what ever this was jumping over bord. Into the sea. Then an other one and an other one. In just seconds, halfe the people had jumped into the ocean. Thats when I got the eie on my parents. I ran to them and tried to make them come with me. But they didn't eaven seem to notice that I was there. I whaved my hans in front of them and tried to drag them back to the room. But they didn't move an inche. It was like they hade got paranormal strenth and were just glued to the floor like the tables on McDonals. I was so terrefied. Scared that this was the end of everything.

My parents started walking to the very tip of the chip. I drag theyr arms, but it had no afect what so ever. And then. They jumped. Just like that. Not eaven a single goodbye. They just jumped over bord never to be seen again. Like I wasn't there. Like they didn't care that I saw the hole thing. They just jumped. And that was it. No more mum and dougter shopping. No more dad singing while makeing brakefest. No more us. Ever!

So now when you look into a pritty, little girls shiny, blue eyes, don't let the first thing you notice be her looks, her body or her hair. If you look a little deeper into her eyes, you might see the story thats behind them. So look me in the eye. What do you see? This beautiful blue eyes have seen horrible things. Things you only can imagen. Can you see it? The terrifyed look she's giveing you? I'm telling you my story to warn you. This place is nothing to joke with. You might think it's just a horror story about a little girl who want some atention. But this is real. This place exsists. So look me in the eie, now, and tell me what you see. This eyes carry meny seacrets. Some are told and some are never to be released.

det første møtet

Det første møtet.

Jeg opnet øynene og der sto han. Rett forran meg. Det føltes ikke virkerlig. Det var som om jeg fortsatt satt forran PC'n og så på han på skjermen. Ikke at han sto rett forran meg og så rett på meg. Bare meg. Tenk så fantastisk. Etter 3 hele år med chatting. Og nå sto han der. Ikke mer enn 20 meter unna meg. Det var rett og slett uvirkerlig. Og nå var han faktisk her. Rett forran meg. Jeg kunne bare ta noen skritt frem og så var jeg helt inntil han. Helt, helt, HELT inntil han.

Jeg ante ikke hva jeg skulle si. Jeg klarte ikke en gang å smile ordentlig. Enten ble det kun en åpen munn eller så ble det et altfor stort glis. Jeg følte meg så dum der jeg sto. Klissvåt i håret og sminken rendt utover i ansiktet. Han hadde tatt toget hele veien ned fra Bergen og nå sto han på togstasjonen å ventet på meg i regnet. Jeg hadde løpt hele veien ned og var klar for å kaste meg i armene hans med en gang jeg så han, men jeg klarte det ikke. Det føltes ikke virkerlig. Tenk om jeg kastet meg i armene på ingenting og falt rett på bakken.

Så der sto vi da. Han med håret hengende vått ned i ansiktet og en klissbløt hettegenser hengende slakt rundt seg ok en bag i den høyre armen. Kun noen meter forran han sto jeg. Men den klissvåte regnjakka jeg hatet så utrolig mye. Den var ikke en gang vanntett. Jeg var klissbløt helt inn til huden og eg skalv. De nye skoene mine var helt jørmete og øderlagte. Håret han klissvådt å krøllete forran ansiktet mitt å jeg så værre ut nå enn jeg noen gang hadde gjort forran ett menneske. Men eg brydde meg ikke det grann. Han kunne få se meg akkuratt som jeg var. I lys og mørke. Sol og regn. Glede og sorg. For jeghadde ventet på dette øyeblikket i 3 hele år. Ingenting kunne ødelegge det.

«Hei,» sa han til slutt, «så det er sånn du ser ut. Jeg mener... virkerlig ser ut!» han smilte det skjeve smile sitt. Dro litt i den ene munnviken pog tittet på meg med kjerlige øyne. «Ja,» sa jeg og og løftet de klissvte amrene ut til siden og slo de altfor lange, våte ermene inn igjen. «dette er meg, i egen person.» jeg smilte tilbake. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si så jeg begynte egentlig bare å fnise. Vi visste jo alerede alt om hverandre. Det var ikke sånn at dette var en første date og vi kunne begynne å spørre om søsken og utdannelse og sånt... jeg visste jo alt det.

«Såee.. skal vi gå opp til meg å få av oss disse våte klærne? Vil ikke at du skal bli forskjølet heller» sa jeg og smilte og begynte sakte å gå. Men han fulgte ikke etter. Han ble bare stående igjen. «hva er det for noe?» sa jeg og stusset. «Ikkeno, jeg er bare så sjokka over hvor vakker du er i virkerligheten! Å så trodde jeg kanskje jeg skulle få en klem.» Han lo og strakte armene mot meg. Jeg lo tilbake og gliste som en gal. «Så klart skal du få en klem kjekken!» ropte jeg å kastet meg i armene hans. Jeg tok hånden hans og geleidet han opp trappen og vekk fra togstasjonen.

Når vi kom inn var det ingen hjemme. Verken mamma, pappa eller lillebroren min. Jeg la bagen hans inn på rommetvi skulle sove på å sifta til tørre klær. Så satt vi der begge i joggebuse og en varm genser. «Sååå...» Jeg gynget forsiktig fra side til side mens jeg fiklet med fingrene mine og tittet i gulvet. «Jaaa...» sa han. Liksom et svar på det jeg akkuratt hadde sagt. «Vi kan jo kanskje lage oss litt varm kakao eller noe, hvis du har lyst? Så blir vi ikke så kalde.» Jeg gløttet opp på han og smilte lurt. «Ja, det kan vi godt, men da må jeg nesten se på. Jeg kan ikke lage noe som helst.» jJg begynte å le og hoppet inn på kjøkenet og kokte opp litt varm kakao til oss begge to.

Praten gikk lettere og lettere. Det virket ikke som vi kun hadde vert sammen i noen timer men kanskje i flere uker. Kanskje år. Vi lo hele tiden og fortalte vitser. Det var så utrolig morsomt å ha en fyr som passet på meg og varmet meg som hadde den samme humoren som meg og i tillegg var så utrolig kjekk som han var. Han var rett og slett perfekt.

Vi bestemte oss for å se en film, men så klart var han like barnslig som meg og vi bare måtte se en gammel disneyfilm. Begge kastet seg over ''Løvenes konge'' og slang den i DVD-spilleren. Han satte seg i soaen mens jeg hentet et teppe så la jeg meg i armkroken hans og brettet teppe godt rundt oss så vi skulle holde oss varme. Jeg tror vi ikke hadde sett mer enn fem minutter av filmen før han sa: «vet du hvor vakker du er?» Jeg satte meg opp å snudde hodet mot han. «Synes du virkerlig det,» sa jeg. «synes du jeg er vakker?» «Så klart synes jeg det. Du er jo helt fantastisk. Det er så deilig å kunne være sammen med deg å bare slappe helt av. Ikke være redd or å si noe galt eller noen ting. For jeg vet du er like glad i meg som jeg er i deg!» jeg smilte så mye at jeg trodde jeg skulle til å hyle av glede. Men jeg gjorde det ikke. «Ntaw! Du er så søt. Jeg er utrolig glad for at du kunne komme. Og jeg er kjempeglad i deg.» Jeg lukket øynene mine og la meg tilbake i armene hans. Han pakket armene sine godt rundt meg pg la skinnet på hode mitt. «jeg kommer aldri til å glemme denne kvelden!» når jeg hørte det smilte jeg enda mer. «ikke jeg heller..»

når jeg våknet dagen etter lå jeg ved siden av han i senga. Mamma og pappa hadde enda ikke kommet for de skulle være borte hele helgen. Han lå å så på meg med de digre dådyrøynene sine. «Har du sovet godt?» hvisket han. Jeg lo. «hvor lenge har du vert våken?» «Kanskje en halvtime.» «Og så vekket du meg ikke?» «Nei, du var så fredfull der du lå, smildende i søvne. Jeg hadde ikke hjerte til å vekke deg.» «Du er da søt også da.» sa jeg mens jeg smilte til han.

Solen skinte og fuglene danset mellom grenene. Det var en helt fantastisk dag og jeg kunne enda lukte den friske duften fra natteregnet. Det var en helt vidunderlig følelse og bare vandre gatelangs men håndem min i hans. Vi lo å pratet masse. Tok mange bilder og koste oss veldig. Vi bestemte oss for at hvi d skulle ta et bad på brygga nede ved båthuset. Vi gikk å lanka hele dagen og fikk en hel hau med intern humor som vi skulle ta vare på for alltid. Jeg likte deg mer og mer for hvert sekund som gikk. Det var den siste dagen han skulle være her. I morgen tidlig satt han på toget tilbake til hjembyen sin og jeg kom sansynligvis ikke til å se han på kjempelenge. Men vi lovet hverandre å tekste hver eneste dag og snakke sammen på msn og holde kontakten for alltid og alltid. Jeg var så utolig glad i denne gutten.

Når vi kom tilbake til meg virket han litt anderledes. Litt borte på en måte. Som om noe ikke helt stemte. «Er det noe galt?» spurte jeg og så usikkert bort på han. «Nei da. Det er bare det at jeg skal dra i morgen og det er noe jeg hadde lyst til å gjøre før jeg dro.» «hva da? Vi kan sikkert gjøre det. Alt for deg vet du gutten min.» han smilte lurt til meg, «er du helt sikker? Absolutt alt?» «Absollutt alt!» svarte jeg selsikkert. «Da lar jeg det være en overraskelse!» han blunket og smilte et underlig smil. Jeg aldri hadde sett før. Hva var dette for noe? Jeg fikk en underlig følelse av at jeg ikke helt kom til å like dette.

Når kvelden kom å vi gikk for å legge oss var han fortsatt litt pussig. Det var som om han forventet noe av meg. Å jeg kunne ikke tenke meg hva det var. Jeg grublet noe sykt. Men jeg tengte at det sikkert bare var et kyss før han skulle dra eller noe liknende så jeg la meg ved siden av han. Det var d jeg skjønte det. Han tok den ene armen og strøk meg ned over skulderen. Han så meg rett inn i øynene og fjernet håret fra ansiktet mitt. «Du sa hva som helst.» hvisket han og kysset meg. Jeg ble livredd. Jeg trodde ikke han mente dette. Jeg ville jo ikke. Hva skulle jeg gjøre. Var dette alt han var ute etter. Kanskje han bare mente kysset? Eller ville han mer? Sp klart ville han det, han var jo en gutt. Hvem er det jeg røver å lure. Han la seg nermere meg. Helt tett inntil meg så jeg kunne skjenne at han ikke hadde boxer på eller noen ting. Hva skulle jeg gjøre? Han strøk den ene hånfen ned under singletten min og opover ryggen. Ville jeg dette? Jeg hadde adri gjort det før. Var jeg klar? Nå? Nei så klart var jeg ikke det! Hadde jeg vert klar for det så hadde jeg kanskje sett for meg atr dette ville skje, men det hadde jeg ikke. Dette måtte ikke skje. Det kunne ikke skje!

Jeg gav fra meg et lite stønn og rynet øyenbrynene for å vise at jeg ikke hadde lyst. Men han skjønte openbart ikke tegninga. For da lo han bare som en hver kåt gutt og dro av meg toppen så jeg lå det i helt bar overkropp. Han rullet seg over meg og jeg tørte ikke røre meg. Jeg turtre ikke si ''nei'' selv om det var det jeg egentlig ikke ville si. «Fint at du er alene hjemme, ellers s kunne vi nok ikke gjort dette.» sa han og glste ondt og flørtende mot meg. Det var helt utrolig. Jeg hadde aldri sett denne siden av han før. Jeg ville at han skulle slutte, men jeg ante ikke hvordan jeg skulle få stoppet han.

Han dro av meg trusa og klemte meg mo han. Jeg skulle ikke la dette skje. Ikke i natt. Det var helt feil. Dette skulle ikke skje på amnge år fremover. Det var helt fullstendig feil. «HVA ER DET DU GJØR?! STOPP!» ropte jeg og dyttet han vkk fra meg, før han rakk å gjøre noe mer. «Hva er det a'? jeg trodde du ville gjøre hva som helst for ''gutten din'', jeg!» Jeg var sjokkert. Med tårer i øynene løp jeg inn på rommet til mamma og pappa og la meg i senga. Jeg var fortsatt i sjokk. Jeg lå å pustet som en gal meg tallerkenøyne og tårene spruta til alle kanter. At han kunne være sånn! Han var jo så søt. Hvordan kunne han være så GUTT!! jeg hatet han. Dette var virkerlig ingen drøm. Det var mitt verste mareritt.

Når jeg våknet dagen etter, var han borte. Det var ikke en eneste lapp noen steder. Ingen melding eller noen ting. Jeg bestemte meg for å slette nommeret hans på mobilen og adressa hans på msn. Hvis han ville si unslyld fikk han ringe meg. Men ingen ringte. Det var det siste jeg noen gang fikk se av han. Vårt første og siste møte noen gang...