torsdag 15. april 2010

min holdning til underholdning

Min holdning til underholdning.

Hva er underholdning? Er det noe morsomt? Hva med en trist film, da. Er det underholdnig? Du ler jo ikke, men du blir alikevel underholdt, blir du ikke? Hva om noen faller å slår seg. Synes du det er morsomt? Blir du da underholdt? Det er vanskerlig å sette fingeren på hva underholdning er. Hva det er å være morsom, og hva som er morsomt, ettersom man har så forskjellig humor og ler av forskjellige ting.

Humor er kanskje forskjellig fra land til land og fra kjønn til kjønn, men det er vel noe som vi alle ler av? Jeg ler vedig ofte av at noen faller eller går på en vegg. Selv om de kanskje får utrolig vondt så er jeg nesten helt nødt til å le av det. Enn så mye jeg prøver å ungå det. Det er ikke det at jeg mener noe vondt mot den personen, tvert i mot, men det ser bare utrolig komisk ut. Man kan vel på en måte si at jeg blir underholdt.

Er du kanskje som meg? Som ler av såkalt ''fail'' humor? Som for eksempel hvis noen tilfeldigvis trokker på en brennmanet når de går barbent eller faller mange meter ned fra et tre. Det er det veldig mange som gjør, men det betyr ikke at vi er noe spesielt ondsinnet av den grunn. Kannskje vi egentlig blir utrolig redde og viser frykt ved latter? Hvem vet?

Noe annet som mange ler av er ''koffert'' humor. Det vil si humor som har med sex og kjønsorganer og mye som egentlig var helt tabu før, men som nå er mer daglidags. Hvis noen for eksempel sier: «Jeg har banan!» mener man gjerne at man faktisk har en banan, men veldig mange, spesielt unge og SPESIELT gutter, tenker mer ''koffert'' som det heter. De vrenger om ordene å får dem til å høres perverse ut. Du kan vel selv tenke det hva «Jeg har banan!» liksom skal bety. Da bryter vi ut i latter uten egentig å tenke over hva som egetlig bli sakt. Men er det underholdning?

Hvis en eller annen tulling står på en sene å babler om kongehuset og gudene vet hva, så synes jeg ofte det ikke er morsomt. Selv om de prøver å være kjempemorsomme så klarer jeg ikke å le. Noen ganger så klarer jeg så klart det. Hvis jeg er i det rette humøret, men det er jeg mest sansynlig ikke. «Det er god underholning, det.» sier de, men jeg blir da ikke underholdt. Eller blir jeg? Det er jo humor på sin måte, bare ikke på min. Jeg kan ikke si jeg vet nøyaktig hva min type humor er.

Jeg ler ganske mye av såkalt ''tørr'' humor. Dorlige vitser som man egentlig bare synes er teite. «Ntå... Den var teit.. HAHAHA!!!» Det blir ofte sånn. Som denne vitsen her:

-Har toget kommet eller gått?
-Det har kommet.
-Det er godt!

Det er en typisk ''tørr'' vits som man bare må le av. Jeg må i hvert fall. Men det er min type humor. Disse ''dorlige'' vitsene som er så teite at man begynner å smile og etter hvert er nødt til å le. Du smilte kanskje litt av den vitsen du også? Det forundrer meg ikke.

Underholdning er vel egentlig noe man ikke helt kan definere. Eller noen kan sikkert det, men jeg vet ikke helt om jeg kan, men jeg skal gjøre mitt beste. Hvis noen hadde kommet bort til meg å spurt meg hva underholdning er, hadde jeg nok svart at det er all form for hendelser som skjer rundt oss som vi legger merke til. Som hvis en fugl flyr forbi. Det er ikke noe form for et skuespill og du ler ikke spesielt av det, men du legger kanskje merke til det. Det stjeler oppmerksomheten din. Det bruker tiden din og du blir underholdt på en måte. Du har kanskje helt andre meninger enn meg, men så er jo dette også min stil og jeg bestemmer hva som skal stå skrevet. Har du andre meninger kan du skrive din egen.

Hvis vi ser på ordet. UNDERHOLDNING. Så ser du jo at det er satt sammen av to ord. Under og holdning. Under vet jo alle hva er. Det er det motsatte av over. Holding er jo en sinnsinnstilling. Hvordan du reagerer med kroppen og tankene på forskjellige ting. Kort sagt, hvordan du oppfører deg. Kanskje underholdning er alt som får deg til å endre holdning? Ikke vet jeg. Du endrer kanskje holdning under et skuespill. Da blir du underholdt. Kanskje? Men så har ikke jeg tatt noen eksamen i underholdningogi eller har noen form for utdannelse innenfor humorisme, annet enn at jeg er en jente med ''koffert'' humor som ler av ''fail'' humor og ''tørre'' vitser.

Hvis du selv setter deg ned å tenker på hva du ler av og hva underholdning er for deg, kan det godt henne du er akkurat som meg, eller kanskje helt anderledes. Kanskje du ikke ler av ''fail'' i det heletatt? Kanskje du bare får vondt i magen og bare synes synd på personen som slår seg? Eller kanskje du synes ''koffert'' humor bare er barnselig? At «Åh, det er så guttehumor!», men jenter er like ille som gutter på dette område, men gutter viser det kanskje litt mer? Er ltt mer høylitte og frampå? Jeg vet ikke. Hva med ''tørre'' vitser da? Ler du av det?

To tomater gikk over en vei. først gikk den ene og ble akkurat ikke påskjørt. Da sa den andre tomaten:
-Ntå!! Nå ødela du hele vitsen!!

Smilte du nå? Eller kanskje du har hørt den før? Det er ikke så rart for den er ikke helt ny kan man si.

Hvis man har hørt en vits før er det ikke så lett å le av den igjen. En vits skal være
overanskende og helt absurd. Rett og slett meningsløs.

Ale barna het Hansu. Utenom Petter han het Kåre.

Vitser bruker ofte diskriminering av religion eller rase. Som for eksempel, svenskene er jo veldig dumme har vi hørt? Og det samme med blondiner? Annet vitser bruker er ting vi skjenner godt fra før. Som skjente ordtak og liknende:

«En latter forlenger livet!» sa mannen og lo seg i hjel.

Det er en typisk ordtak-vits. Noe annet som er typisk for vitser er at de henger ut overklassen. De som er litt høye på pæra og slike ting. Det er også veldig mange grove vitser som gjør at vi kommer tilbake til ''koffert'' humor. Alt dette er underholdning i mine øyne.

Hvorfor heter det ''koffert''? Jeg mener... Jeg og noen av jentene satt og snakka om det her om dagen. Vi fant ut at det er noe som er litt halvveis tabu. At man egentlig ikke vil si det rett ut så man pakker det inn og legger liksom lokk på det. Sier der i overført betydning. Som en koffert. Det er jo egentlig ganske logisk hvis man tenker over det. Synes du ikke?

Har du tengt over at det som er underhldning for deg, kanskje er tortur for andre? Som denne ''fail'' humoren. Hvis en person trokker feil og faller og slår seg i trappa, selv om det kanskje ikke gjorde så vondt, så er det kanskje ikke så koselig for den personen hvis alle begynner å le? Tenk om akkuratt denne personen er veldig usikker på seg selv. At han eller henne tror at de som ler, ler for å være slemme. Forde de synes han eller hun er teit eller noe annet. Da er det ikke så så veldig morsomt. Tenk på det hvis det er en person som faller. Du må tenke over hvem det er før du ler.

Hva er underholdning? Det er forskjellig fra person til person. Noen mener mine meninger og andre har sine helt egene. Jeg mener underholdning er alt som tar opp tiden vår og stjeler oppmerksomheten vår. Akkurart som nå. Nå sitter du og leser stilen min, som jeg har brukt lang tid på å rette og skrive, men som egentlig bare føyk ut av munnen min, eller i dette tilfellet, fingrene på tastaturet. Du sitter og leser denne stilen og bruker lang tid på å rette den. Selv om du kanskje ikke synes det er spesielt morsomt eller spennende på noen måte, så brukte den noe av tiden din. Blir du kanskje underholdt da?

framtida er historie

Framtida er historie

Du sitter kanskje nå og tenkjer litt smått over alt det morsomme du har gjort. I vert fall nå som eg skreiv det. Alle dei spennnde tingene du har så utruleg mange minner om. Men kva med framtida da? Nå snakker eg ikkje tusener av år fram i tid, men kanskje i morgo, eller dagen etter det. Kva skal du gjere da? Tror du framtida di virkereg blir så artig som du forventar og håper? Eller kva om eg snakkar om tusener av år fram i tid? Kva om du blir sittende fast midt i år 4045 og ikkje anar korleis du kom deg dit, eller hvordan du skal kome deg heim?

Eg har vel vert her i eit par år nå. I dette århundre. Kanskje berre nokre år fram i tid fra deg? Ikkje vet eg, men nå er det i hvert fall år 4045 her. Du synast kanskje det er rart at eg skriv på data? Dette primitive aparatet. Men korleis skal eg ellers fortelje dere min historie? Det er ikkje nokon anna måte dere kan kome å redde meg på. Mennesker har nemlig ikkje adgang gjennom tidsportalane. Berre gjenstander. Så korleis eg kjem meg hit, må rett og slett ha vore eit uhell.

Dere trodde kanskje det var nokon som fant ut at man fikk lys gjennom elektrisk strøm og alt det der? Men nei, da? Her er elektrisitet ein plante som kun veks om sommeren og våren. Det er den planten dere kaller lyspære. Vi sendte den gjennom portalen for å hjelpe dykk litt med deres mørke-problem og det var denne forskeren som fant den og lata som den var hans eiga oppfinnelse.

Eg skulle forresten til latterbanken her om dagen for å kjøpe meg litt latter sidan eg skulle ha ein fest i morgo, men nå må vi pluttserlig ha resept for det. Eg tror det er fordi det begynner å bli litt lite igjen siden vi har sendt så mykje av det til dok. Eg gikk bort i banken og sa eg skulle ha ca 7 doser latter, «Det skal bli,» sa damen bak disken. Eller stemmen i boksen som det da eigentleg er. «vent, eg treng ein lattererklering på det. Vi kan nemlig ikkje selje latter til alle og en hver lengere. Har du resept?» Men eg hadde da ingen resept. Latter på resept. Tenk deg noko så latterleg!

I morgo blir det da ingen fest. Eg får vel heller gå ein tur i parken, som egentlig ikkje liknar ein park i det heiletatt. Eg går forresten ikkje heller. Det er eit heilt kvitt rom med ein stor stol du sett deg i. Så får du på deg eit par brillar som gjør at du føler du er akkuratt det stede du tenkjer deg. Du kan dra til Bahamas, eller kanskje til og med tilbake i tid. Det gjør eg ofte. Møtar dei gamle vennane mine. Eller du kan dikte opp din heilt ega verden. Eg har mi eiga verden. Med sjokoladehus og dropsbyar. Og eg er så klart presidenten. Det er jo min fantasiby.

Eg vet ikkje helit kor lenge eg har våre her. Kanskje 3 4 år? Er ikkje helt seker sjølv. Årene er lengere her. Eitt og eit halv år hos dere er nesten eitt år her. Så eg blir litt forvirra. Har dere eigentlig merka at eg er borte? Eller står tiden på ein måte stille hos dere? Det er nokon ting som eg forundrar meg litt over. For den tida dere lever i, er jo forbi, men alikevel kan vi sende dere ting som gjør at dere får det bedre. Det er eit vanskerleg konsept alt dette her. Ikkje bryr eg meg så veldig heller. Det er ikkje slik at eg kan kome meg heim igjen uansett. Tro meg, eg har prøvd.

I går da eg kom heim fra latterbanken satte eg meg i stolen min og drømte meg til Paris. Det er vakkert å se Paris i deres tid og ikke den skjederlige tida her. Her alt er heil kvitt og du kan ikkje se eit einaste levande tre. Annet enn Elektrisitet og Paraplyplanten. Du tror kanskje Paraplyplanten er ein paraply som veks opp frå bakken, men langt i fra. Det er eit hus. Dei veks opp frå Jorda og så er det første mann til mølla for å få seg hus. Rare greier.

Hvis dere ein dag finner ei måte å få meg heim på, så sei i frå. Eg saknar dere så inderleg mye. Ikkje det at du som leser dette vil tro det er sant i det heiletatt. Du vil vel bare tro det er ein teit fortelljing som nokon har skrevet bare på tull. Men eg prøver å advare dere her. Tid er ingenting å tulle med. Hvis dere tukler med tida kan det få alvårlege konsekvensar. Ikkje berre for deg, men for alle andre også. Men du tror vel ikkje på meg, at det finnast ein portal som sender gjenstander fram og tilbake for å hjelpe kvarandre, uansett. Du tror dette er ein heilt teit, meningsløs historie. For framtida er vel berre ein historie for deg... eller?

(dette er stilen jeg skrev til nynorsk tentamen, hadde vert fint med tilbakemelding.)