Like voksen som sin egen mor
Hun var bare 6 år da hun først forsto hvor alvårlig det virkerlig var. Det var i 6 år det hadde pågått, men nå hadde det gått for langt. Hun kunne ikke gjøre noe med det heller. Hun var jo bare 6 år. 6 ÅR! Hvordan kunne noen gjøre dette mot henne? En liten, søt jente med blonde krøller og alltid en liten silkesløyfe i håret. Ingen kunne tro at det var noe galt med henne, eller familien hennes. Ingen kunne tro at hun opplevde slik en tragedie, men det gjorde hun. Den snille, glade jenta som man ble så fort glad i. Som hilset på hvert menneske hun møtte og aldri sa hade uten en klem. Men så var det da slik at denne skjønne jenta var akkuratt henne som opplevde dette. Bare 6 år. Og mer ble hun ikke.
Det vr første skoledag og lille Elise gledet seg spent til å få hilse på alle de nye vennene hun skulle få. Møte lærere og se den store skolen hun enderlig skulle få lov å gå på. Hun gledet seg så utrolig mye. Magen stramte seg og hun fikk en stor gledes-klump i halsen. Hun smilte så fælt at hun nesten holdt på å revne i ansiktet. Sommerfuglene i magen svirret like fort som da hun kjørte karusellene i lekeland. Hun gledet seg så inderlig mye.
Hun tittet inn på stua. TV'n sto på fotball på full guffe som den alltid gjorde. Hun så en diger, mørkegrønn stol og der satt faren. Bakover lent med bena på en fuff. Bare i boxeren og en grisete hvit trøye. Siklet. Bordet var en gang dekket med en hvit blondeduk som moren hadde heklet til jul i fjord, men nå var borde overfyllt av tomme ølbokser og en hel hau med skittne tallerkner. Man kunne se den store magen til faren stikke ut under trøya og hun visste at hvis han hadde klart å bøye seg lutt fremover så kunne man sett den dire rørlegger-sprekken hans. En helt vanlig morgen for Elise. Glad og redd på samme tid. Hun kunne aldri vite helt sikkert når faren var i hvilket humør. Det eneste hun kunne håpe på var at moren ikke måtte en tur på do eller hente noe hun hadde glemt igjen på soverommet. Da kunne hun stå skjelvn og stirre på faren med store øyne. Livredd. Hver gang han bevegde seg eller grynta ett av de heslige gryntene hans, skvatt hun til og gispet. Hun var kunn et lite barn. Et barn som fryktet over sitt eget liv.
Moren tok Elise hart i armen. Ikke hart sånn at det gjorde vondt, men sånn for å holde henne ordentlig fast i tillfelle faren pluttserlig skulle finne på noe rabalder. Hun leiet henne ut og lokket døren forsiktig igjen bak seg. Nå kunne hun puste lettet ut. Faren var aldri utenfor huset. Elise kunne kjenne at moren slappet mer av. Var ikke like anstrengt. Musklene var ikke spent og tennene var ikke knepet sammen. Moren rettet på hatten og kneppet open ordentlig igjen. Baset seg vei gjennom snøen. Elise smilte. Fanget snøfnugg på tungen men hun lo og hoppet lekende. "visste du at ingen snøfnugg er like, mamma?" lo hun og tittet opp på moren som smilte stivt tilbake. "nei, jenta mi. Er det sant? Hvordan vet du det da?" "Henrik fortalte det. Han som jobber nede på butikken." hun lo en liten skvett og dro lua langt ned i ansiktet. "ååå! Mamma, se! Jeg er en blånisse, ser du det?" moren smilte lettere. Det var godt å ha en slik gladjente til datter i en ellers så stressende hverdag.
Elise visste godt hva som ventet henne hjemme. Og moren visste ikke hvor lenge hun kunne holde ut. De var begge redde. Elise visste det. Hun visste hun måtte være sterk for mamma. Være en liten engel. Ikke gjøre noe galt. Ikke en gang slit som 6-åringer skal gjøre. Slite hull i alle de nye buksene og komme hjem fra skolen helt nedgria i sand og gjørme. Elise var en vakker pike. Gikk alltid i de flotte kjolene sine og nypolerte, sorte lakksko som moren hadde kjøpt til henne. Slev på vinteren gikk hun slik. Som nå. Som en skikkerlig dame. Ikkeno aking eller sølekake på denne jenta, nei. Da ble det trøbbel.
Moren forlatet ikke jenta si et sekund når de var hjemme. Når faren hadde sett på fotballen hele dagen og var sur og irritert over at Rosenborg tapte 2-1 over Molde, var det aldri lett å si hvordan kvelden vill ende. Hadde Elise bare sett alvåre i det hele. Før det var for sent. Kunne historien kanskje vert litt anderledes. En liten jente som henne visste ikke bedre. Hun trodde at alle hadde det akkuratt som henne, men slik var det ikke.
Når første skoledagen var slutt og Elise og moren kom hjem, var ikke faren i godstolen sin. Moren grep rundt datteren og holdt henne tett inntil seg. Pulsen steg og tårene sprang automatisk på bak øynene. Elise kjente moresn hjerte hamre som en flokk gale kjyr og de store armene stramme seg rundt henne i angst. Livredd for hva faren ville gjøre da han så at de var hjemm uten at han var i den faste plassen forran TV'n. Hjertene hamret om hverandre og pusten ble kald som is. Hele rommet tok en aketur ned Mount Everest og hodene ble kastet rundt i en vill basketballkamp. De hørte at faren trakk ned på doen og låsen ble vridd om. Elise sperret opp øynene og morens hender skalv rundt henne. "hva i helvete e det dere gjør her?!!" skrek han og klastet moren i fjeset. Hun tok seg til skinnet og kjente pulsen hamre i hele ansiktet. "nei, hold deg unna Elise!! hun har ikke gjort noe!!" skrek hun da faren satte seg ned på huk mot den vesle piken. Elise løftet armen forran munnen, liksom for litt beskyttelse. "hva er det du gjør?!! se pappan din rett i øyna nå!!" Elise stirret og stirret. Hun hadde hørt at øynene var vinduene til skjelen, men hun kunne ikke se annet enn to digre svarte flekker som lynte mot henne. "har ikke du sjel, pappa?" hvisket hun. "HVA?! SJEL?! HVA ER DETTE FOR NOE DRITTPREIK?!" han grep tak i armen hennes og klemte til alt han kunne. "den drittskolen har forgiftet sinnet til godjenta mi! Jeg sa vi ike skulle sende henne i en slik tortur!" han skrek og bar seg mens han tok de store hendene sine og klemte fast i ansiktet hennes. Tårene hennes andt nedover skinnene hennes. "mamma! Det gjør vondt! Hjelp meg!" hylte hu helt hjelpesløst. Moren styrtet mt den vesle piken men faren sparket henne vekk. "DRITTKJÆRRING!! Dette hodler du deg unna! Det var du som ville sende henne på den dritten! Ikke jeg! SE HVA DU HAR GJORT!" "men jeg," "hold kjeft, ingen har sagt at kan si noe!" elise prøvde å vri seg unna farens grep men til ingen nytte. "prøver du å slippe unna, nå?! Hæ, hæ? Gjør du det?! Tror du du kommer deg vekk herifra kanskje?! Hæ? Tror du det?! Hæ? SVAR MEG DA DIN JÆVLA DRITTUNGE!!!!... TROR DU DEEEEET!!!?"han tok tak i håret hennes og slang henne i bakken. "MAMMA HJELP MEEEG!!" skrek hun. Hjertetkjærende lød hylene hennes som ekko mellom veggene. Hun løp gråtende vekk. Så fort hun kunne. Men faren løp etter. Heiv seg mot de skjøre bena hennes. Røsket e det gyldene håret. Sparket og slo. Hylte og skrek.
Den vesle jenta skulle ikke få en ny soloppgang. Det siste hun så var farens åpne mund og digre øyne som hamret løs i sinne. Det siste hun kjente var farens harde slag mot hodet som stilnet bråket. Det siste hun følte var redsel og anger. Anger over at hun måtte gjøre disse ngene mot moren. Hvorfor var hun slik en dorlig person? Hvorfor gjorde hun alle disse gale tingene? Som å snakke når faren snakket, eller smile når faren så på. Hvorfor gjorde hun dette? Fordi det er det småbarn gjør. Leker og koser deg. Selv om Elise aldri ble mer enn 6 år, fikk hun alikevel oppleve å være voksen.
.jpg)
