THE REASON WHY

The reason why (I love you)...

I saw you staring at me. With hope in youre eyes and sadness in youre heart. You asked me the question. The question I don't know the answer to. You wanted to know the reason why, but I couldn't give youe the answer. I wanted to tell you, but I just couldn't. It was to hard. I felt like I was suffocating. Like someone grabbed me by my trothe with both hands and just didn't let go. It was hard to breathe when you asked me the quesrion. Harder then it's ever been. I wanted to tell you the reason, but I didn't know. But one thing I do know, is that I will forever seek the answer...

There are many strange things in this world. But the strangest, must be all the different feelings. Happiness, paine, sorrow. But then again there are one feeling that are the strangest of them all. The one that no one really know what is. And no one know how to control. You may know witch feeling I'm talking about, and you may think you've even felt it. But you proparly not. It's a so strong feeling that there are few who are lucky enough to feel it. Few who are lycky enough to feel such a passion burning inside. The strangest thing in the whole wide world.

This feeling can make you do strange things, even creazy things. Things you only can imagine. It makes you wanna scream out the persons name and hold them forever. You can let them do everything to you, even try to kill you, but still... you forgive them. Have you felt that feeling? The feeling that makes you wanna die for the other person. Have you felt it? That strong desire to forever hold that one person in your arms. The one and only person that makes you do all these things. Have you ever felt such a strong, strong feeling?

I don't know how and I dont know why, but as far as I know I've felt it. And I still do. Cose this is a feeling that dosn't easily just go away. Not that I wnt it to. If I could deside I would keep on feeling it forever. I whish I knew why, but I don't. I know you want me to answer your question, but for now I don't know anything more than you. I'm just as confused as you are as I'm caut up in this mess of anger, hapiness and sorrow all at once. Just by the loock of you I melt and burn and get twarn into peaces. But I never wana leave this place that I'm in right now. Here, with you.

So you may anderstand that I don't know the reason why, and i proberly never will. But still I feel it... For you, and only you! You're the one person I never wanna lose. Never wanna say goodbye to. That's for you! You're just so perfect for me. And eaven if you ask over and over for the anser, I wil still never know the reason why I LOVE YOU!

TIPS TAKK?

heisann alle sammen
jeg er litt tom for Idèer her jeg.. jeg holder på med en stil som heter "the number" nå og har skrevet en som het "the type of girl I am" men den ble jeg ikke noe fornøyd med. så må jeg skrive en til engelsk stil til skolen snart om heller ikke har noen serlig inspirerende oppgave. sååå.,.. jeg trnger inspirasjon og idèer til når jeg er ferdig med "the number" jeg tenker en norsk sil..
så hvis du har en stil du har skrevet eller en nettside der det er noen stiler så er det bare å sende meg:D eller lage en bra oppgave du tror jeg vil like^^ hadde vært koslig å få :D takk

MEG:

suss og nuss fra Ida-pusen ^^

What meets the eye...

What meets the eye...

Look me in the eye. What do you see? A happy little girl, smileing back at you? A sweet lagh and long blond hair? They say that the eyes are the windows to the soul. But if you see a happy girl by looking deep into my eyes; you are so wrong. When I look in the mirror I see anger. A unknown face. Disepointment. Regrets. Lonelyness. Not a bright smile and shine hair. So now look me in the eye. What do you see? Can you see who I am? Who am I?

It started when my parens and I went for a trip to Bermuda. We had never traveled over sea before and all of us were really exited. We had eaven rentet the cutest little house were we were going to stay for two hwole weeks. Just mum, dad and me. Like we used to before grandmother suddenly pased away two years ago. After her suddent death mum was so mad and didnt lissen to anybody. She had just blocked everyone out and sat in her bed for months. It was a horrible time for all of us. Spesialy for mum. But now she was so much bether and she smiled again. She eaven made brabefest sometimes and went with me to the mall. It was good to have her back.

The trip started in Cuba. Not far awey form Bahamas really. But we were goning all the way to Bermuda. Like a big happy family of thre people loveing echother. We went on the chip and found oure room. It wasn't a big room, but it was cind of cosy. It was a very small room with three beds, and an eaven smaller bathroom and a tiney tyney closet that proberbly was just big anough to fit my bag. So I pushed my stuff under my bed in the corner. «Im so glad we're just staying here for one night,» dad said. «or else I think I would choke in here.» we all laghed. It wans'nt funny really, but we knew that dad thought it was so mum and I just laghed to be polight and dad belived it every time.

The first day was cind of boring. We didn't do much. Well.. It wasn't much to do eather, so I sat in the room reading this book allmost the whole day. The book were called ''Flinght 19''. the title hadn't realy got to me. But the school insisted that we read a book in the summer vication so I just grabed the first I saw and went home. When I started reading, it was all about this flight mition from Florida thet went wrong. It realy got to me. It was like I have ben reading for a minute and when I looked at the clock I had ben sitting there for three or foure hours. It was an amasing book. And I loved it. Spesialy sinse it was all about the Bermuda Treangle that went from Miami to San Juan to Bermuda. Whate a minute! Bermuda? That's were I was heading. From Cuba to Bermuda. I found a map that lied in the draer to see where we were heading. I draw the lines from Bermuda to San Juan and Miami. It formed a Treangle. Oh my God! We were heading rigt into the Bermuda Treangle!

When mum and dad came back to the room I told them what I had foud out, but they didn't belive me. «It's just a story, deare. Nothing to be afraid of.» But I wasn't so shore. What if it was true? What if we went to oure dedth and I was the only one to know? What was I going to do? No.. I should lisen to dad. It was only a silly book. Maybe there were many stories about planes, ships and peoples that had ben missing in this spesific area, but that didn't mean they were all true. Fishermen and plane disepare all the time, never to be sean again. It didn't mean that this place were spesyally exposed. It was just a silly story. But still, I didn't want to sleep that nigtht. I just lied awake in my bed stearyng at the roof. Praying that nothing wrong would happend.

Orund 7 AM I was waked by a door slamming. I'm not realy that jumpy but right now I was. My eies were wide open and my heart were beating like a horrorkane. I thougt it was just a bad dream and were about to go back to sleep when I notices something were missing. Or more spesific, -someone! My mum and dad was gone. I didn't think that it could have any normal explination at the time, like they had went to the bar or someting like that, and that was good, because it was noting like that, had hapen either. I trew on a big jacket and went out looking for my parents.

I went into the passage. «Hello? Anyone here?» I wispered. I didn't want to wake anyone in case they were all sleeping. I walked softly on my toes, trying not to make a single sound. I passed many other rooms. Some of the doors were closed, and some were open. I realy din't want to look inside the open-door rooms, but I did anyway. No one to see anywere. All the rooms were empty. «Something must be wrong,» I said to myselfe. «this isn't right.»

I kept on walking in the dark passage in my big, big jacket and my wide open eies, trying to find the stares that led to the uper deck, but I couldn't seem to finde them anywere. Suddenly I heared something. I turned around realy fast. Like when you get youre fingers burned and you automaticly snap youre hand away from the heat. Where did the sound come from? I stood totaly still. I didn't eaven take a singel breath. There it was again! It came from one of the crossing passages. I locked around and slowly I creeped in the diraction of the sound. It was like someone tride to come out. Hiting and scratshing the door in a desperate need of getting out. I saw a door moveing. Getting pushed out like when you push a door with all youre strength but without tuching the door handle. It stoped for some seconds and then it started again. It repited itselfe meny times and I jumped everytime.

Then I stood rigt in front of the door. My knees were shakeing so bad that they olmost drowned the noice from the room. I decided to take town the door handle and see wat was inside. I toock a step back and lent forwerd to reach the door handle. I tuched it with one of my fingers and later my whole hand were rapped tightly around it. My hand was swetty and my breath went thick like I was about to fade. I figured that it was much beter to just throw up the door, then to open it slowly. Who- or whatever that was incide this room proberly wanted to get the hell away from this room, so if I opened the door slowely I would just get the door in my face.

I took a big, last breth before I went for the door. I knew in my heart that this was all so wrong. That I realy shouldn't open this door, but something inside me told me that I had to find out what's behind this door. I pulled down the door handle. The door were slammed up, but not by me. I took a few steps back until I hit the wall behind me. I was like glued to the wall. With wide open eies I was wateing for what was incide the room, but nothing happend. It was so quiet that you would jump to the moon just by hearing a single pin hit the floor.

Suddenly a blach shadow run out of the room. I went cold as ice while I still were glude to the wall. What ever runed out of the room, it stoped just a few doors away. I steard at the creature. «What are you?!» I screamed. But it didn't answer. It just stared at me like it never had seen a liveing humen beaing before. For all I know, it might not.

I started to relise that the ting that looked at me actually were a humen beaing itselfe. Why not? The boat were floating around in the middle of the Bermuda Treangle. How can I know this thing weren't a person who just have ben hypnotized or something like that. The more I thougt about it, the more sertent I got. The thing looking at me, weren't a ting, but a pasanger on this ship to Bermuda, just as I was. The only thing was that it didn't behave like a human. It was breathing heverly and bend forword with its arm hanging almost in the grown. More like a zombie, like you see in all the old, bad horror movies.

Suddenly the thing started running again. I figuured out it was best to just go back to my room, but when have I ever done what's best? I run after it. Up the stares to the uper deck and all the way to the tip of the ship.

All the passangers were gatherd togeter and just stood there locking into the wather and makeing this horrible sounds. Like they were all handicapped and chokeing at the same time. Suddenly I saw that one of the things or zomies or what ever this was jumping over bord. Into the sea. Then an other one and an other one. In just seconds, halfe the people had jumped into the ocean. Thats when I got the eie on my parents. I ran to them and tried to make them come with me. But they didn't eaven seem to notice that I was there. I whaved my hans in front of them and tried to drag them back to the room. But they didn't move an inche. It was like they hade got paranormal strenth and were just glued to the floor like the tables on McDonals. I was so terrefied. Scared that this was the end of everything.

My parents started walking to the very tip of the chip. I drag theyr arms, but it had no afect what so ever. And then. They jumped. Just like that. Not eaven a single goodbye. They just jumped over bord never to be seen again. Like I wasn't there. Like they didn't care that I saw the hole thing. They just jumped. And that was it. No more mum and dougter shopping. No more dad singing while makeing brakefest. No more us. Ever!

So now when you look into a pritty, little girls shiny, blue eyes, don't let the first thing you notice be her looks, her body or her hair. If you look a little deeper into her eyes, you might see the story thats behind them. So look me in the eye. What do you see? This beautiful blue eyes have seen horrible things. Things you only can imagen. Can you see it? The terrifyed look she's giveing you? I'm telling you my story to warn you. This place is nothing to joke with. You might think it's just a horror story about a little girl who want some atention. But this is real. This place exsists. So look me in the eie, now, and tell me what you see. This eyes carry meny seacrets. Some are told and some are never to be released.

det første møtet

Det første møtet.

Jeg opnet øynene og der sto han. Rett forran meg. Det føltes ikke virkerlig. Det var som om jeg fortsatt satt forran PC'n og så på han på skjermen. Ikke at han sto rett forran meg og så rett på meg. Bare meg. Tenk så fantastisk. Etter 3 hele år med chatting. Og nå sto han der. Ikke mer enn 20 meter unna meg. Det var rett og slett uvirkerlig. Og nå var han faktisk her. Rett forran meg. Jeg kunne bare ta noen skritt frem og så var jeg helt inntil han. Helt, helt, HELT inntil han.

Jeg ante ikke hva jeg skulle si. Jeg klarte ikke en gang å smile ordentlig. Enten ble det kun en åpen munn eller så ble det et altfor stort glis. Jeg følte meg så dum der jeg sto. Klissvåt i håret og sminken rendt utover i ansiktet. Han hadde tatt toget hele veien ned fra Bergen og nå sto han på togstasjonen å ventet på meg i regnet. Jeg hadde løpt hele veien ned og var klar for å kaste meg i armene hans med en gang jeg så han, men jeg klarte det ikke. Det føltes ikke virkerlig. Tenk om jeg kastet meg i armene på ingenting og falt rett på bakken.

Så der sto vi da. Han med håret hengende vått ned i ansiktet og en klissbløt hettegenser hengende slakt rundt seg ok en bag i den høyre armen. Kun noen meter forran han sto jeg. Men den klissvåte regnjakka jeg hatet så utrolig mye. Den var ikke en gang vanntett. Jeg var klissbløt helt inn til huden og eg skalv. De nye skoene mine var helt jørmete og øderlagte. Håret han klissvådt å krøllete forran ansiktet mitt å jeg så værre ut nå enn jeg noen gang hadde gjort forran ett menneske. Men eg brydde meg ikke det grann. Han kunne få se meg akkuratt som jeg var. I lys og mørke. Sol og regn. Glede og sorg. For jeghadde ventet på dette øyeblikket i 3 hele år. Ingenting kunne ødelegge det.

«Hei,» sa han til slutt, «så det er sånn du ser ut. Jeg mener... virkerlig ser ut!» han smilte det skjeve smile sitt. Dro litt i den ene munnviken pog tittet på meg med kjerlige øyne. «Ja,» sa jeg og og løftet de klissvte amrene ut til siden og slo de altfor lange, våte ermene inn igjen. «dette er meg, i egen person.» jeg smilte tilbake. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si så jeg begynte egentlig bare å fnise. Vi visste jo alerede alt om hverandre. Det var ikke sånn at dette var en første date og vi kunne begynne å spørre om søsken og utdannelse og sånt... jeg visste jo alt det.

«Såee.. skal vi gå opp til meg å få av oss disse våte klærne? Vil ikke at du skal bli forskjølet heller» sa jeg og smilte og begynte sakte å gå. Men han fulgte ikke etter. Han ble bare stående igjen. «hva er det for noe?» sa jeg og stusset. «Ikkeno, jeg er bare så sjokka over hvor vakker du er i virkerligheten! Å så trodde jeg kanskje jeg skulle få en klem.» Han lo og strakte armene mot meg. Jeg lo tilbake og gliste som en gal. «Så klart skal du få en klem kjekken!» ropte jeg å kastet meg i armene hans. Jeg tok hånden hans og geleidet han opp trappen og vekk fra togstasjonen.

Når vi kom inn var det ingen hjemme. Verken mamma, pappa eller lillebroren min. Jeg la bagen hans inn på rommetvi skulle sove på å sifta til tørre klær. Så satt vi der begge i joggebuse og en varm genser. «Sååå...» Jeg gynget forsiktig fra side til side mens jeg fiklet med fingrene mine og tittet i gulvet. «Jaaa...» sa han. Liksom et svar på det jeg akkuratt hadde sagt. «Vi kan jo kanskje lage oss litt varm kakao eller noe, hvis du har lyst? Så blir vi ikke så kalde.» Jeg gløttet opp på han og smilte lurt. «Ja, det kan vi godt, men da må jeg nesten se på. Jeg kan ikke lage noe som helst.» jJg begynte å le og hoppet inn på kjøkenet og kokte opp litt varm kakao til oss begge to.

Praten gikk lettere og lettere. Det virket ikke som vi kun hadde vert sammen i noen timer men kanskje i flere uker. Kanskje år. Vi lo hele tiden og fortalte vitser. Det var så utrolig morsomt å ha en fyr som passet på meg og varmet meg som hadde den samme humoren som meg og i tillegg var så utrolig kjekk som han var. Han var rett og slett perfekt.

Vi bestemte oss for å se en film, men så klart var han like barnslig som meg og vi bare måtte se en gammel disneyfilm. Begge kastet seg over ''Løvenes konge'' og slang den i DVD-spilleren. Han satte seg i soaen mens jeg hentet et teppe så la jeg meg i armkroken hans og brettet teppe godt rundt oss så vi skulle holde oss varme. Jeg tror vi ikke hadde sett mer enn fem minutter av filmen før han sa: «vet du hvor vakker du er?» Jeg satte meg opp å snudde hodet mot han. «Synes du virkerlig det,» sa jeg. «synes du jeg er vakker?» «Så klart synes jeg det. Du er jo helt fantastisk. Det er så deilig å kunne være sammen med deg å bare slappe helt av. Ikke være redd or å si noe galt eller noen ting. For jeg vet du er like glad i meg som jeg er i deg!» jeg smilte så mye at jeg trodde jeg skulle til å hyle av glede. Men jeg gjorde det ikke. «Ntaw! Du er så søt. Jeg er utrolig glad for at du kunne komme. Og jeg er kjempeglad i deg.» Jeg lukket øynene mine og la meg tilbake i armene hans. Han pakket armene sine godt rundt meg pg la skinnet på hode mitt. «jeg kommer aldri til å glemme denne kvelden!» når jeg hørte det smilte jeg enda mer. «ikke jeg heller..»

når jeg våknet dagen etter lå jeg ved siden av han i senga. Mamma og pappa hadde enda ikke kommet for de skulle være borte hele helgen. Han lå å så på meg med de digre dådyrøynene sine. «Har du sovet godt?» hvisket han. Jeg lo. «hvor lenge har du vert våken?» «Kanskje en halvtime.» «Og så vekket du meg ikke?» «Nei, du var så fredfull der du lå, smildende i søvne. Jeg hadde ikke hjerte til å vekke deg.» «Du er da søt også da.» sa jeg mens jeg smilte til han.

Solen skinte og fuglene danset mellom grenene. Det var en helt fantastisk dag og jeg kunne enda lukte den friske duften fra natteregnet. Det var en helt vidunderlig følelse og bare vandre gatelangs men håndem min i hans. Vi lo å pratet masse. Tok mange bilder og koste oss veldig. Vi bestemte oss for at hvi d skulle ta et bad på brygga nede ved båthuset. Vi gikk å lanka hele dagen og fikk en hel hau med intern humor som vi skulle ta vare på for alltid. Jeg likte deg mer og mer for hvert sekund som gikk. Det var den siste dagen han skulle være her. I morgen tidlig satt han på toget tilbake til hjembyen sin og jeg kom sansynligvis ikke til å se han på kjempelenge. Men vi lovet hverandre å tekste hver eneste dag og snakke sammen på msn og holde kontakten for alltid og alltid. Jeg var så utolig glad i denne gutten.

Når vi kom tilbake til meg virket han litt anderledes. Litt borte på en måte. Som om noe ikke helt stemte. «Er det noe galt?» spurte jeg og så usikkert bort på han. «Nei da. Det er bare det at jeg skal dra i morgen og det er noe jeg hadde lyst til å gjøre før jeg dro.» «hva da? Vi kan sikkert gjøre det. Alt for deg vet du gutten min.» han smilte lurt til meg, «er du helt sikker? Absolutt alt?» «Absollutt alt!» svarte jeg selsikkert. «Da lar jeg det være en overraskelse!» han blunket og smilte et underlig smil. Jeg aldri hadde sett før. Hva var dette for noe? Jeg fikk en underlig følelse av at jeg ikke helt kom til å like dette.

Når kvelden kom å vi gikk for å legge oss var han fortsatt litt pussig. Det var som om han forventet noe av meg. Å jeg kunne ikke tenke meg hva det var. Jeg grublet noe sykt. Men jeg tengte at det sikkert bare var et kyss før han skulle dra eller noe liknende så jeg la meg ved siden av han. Det var d jeg skjønte det. Han tok den ene armen og strøk meg ned over skulderen. Han så meg rett inn i øynene og fjernet håret fra ansiktet mitt. «Du sa hva som helst.» hvisket han og kysset meg. Jeg ble livredd. Jeg trodde ikke han mente dette. Jeg ville jo ikke. Hva skulle jeg gjøre. Var dette alt han var ute etter. Kanskje han bare mente kysset? Eller ville han mer? Sp klart ville han det, han var jo en gutt. Hvem er det jeg røver å lure. Han la seg nermere meg. Helt tett inntil meg så jeg kunne skjenne at han ikke hadde boxer på eller noen ting. Hva skulle jeg gjøre? Han strøk den ene hånfen ned under singletten min og opover ryggen. Ville jeg dette? Jeg hadde adri gjort det før. Var jeg klar? Nå? Nei så klart var jeg ikke det! Hadde jeg vert klar for det så hadde jeg kanskje sett for meg atr dette ville skje, men det hadde jeg ikke. Dette måtte ikke skje. Det kunne ikke skje!

Jeg gav fra meg et lite stønn og rynet øyenbrynene for å vise at jeg ikke hadde lyst. Men han skjønte openbart ikke tegninga. For da lo han bare som en hver kåt gutt og dro av meg toppen så jeg lå det i helt bar overkropp. Han rullet seg over meg og jeg tørte ikke røre meg. Jeg turtre ikke si ''nei'' selv om det var det jeg egentlig ikke ville si. «Fint at du er alene hjemme, ellers s kunne vi nok ikke gjort dette.» sa han og glste ondt og flørtende mot meg. Det var helt utrolig. Jeg hadde aldri sett denne siden av han før. Jeg ville at han skulle slutte, men jeg ante ikke hvordan jeg skulle få stoppet han.

Han dro av meg trusa og klemte meg mo han. Jeg skulle ikke la dette skje. Ikke i natt. Det var helt feil. Dette skulle ikke skje på amnge år fremover. Det var helt fullstendig feil. «HVA ER DET DU GJØR?! STOPP!» ropte jeg og dyttet han vkk fra meg, før han rakk å gjøre noe mer. «Hva er det a'? jeg trodde du ville gjøre hva som helst for ''gutten din'', jeg!» Jeg var sjokkert. Med tårer i øynene løp jeg inn på rommet til mamma og pappa og la meg i senga. Jeg var fortsatt i sjokk. Jeg lå å pustet som en gal meg tallerkenøyne og tårene spruta til alle kanter. At han kunne være sånn! Han var jo så søt. Hvordan kunne han være så GUTT!! jeg hatet han. Dette var virkerlig ingen drøm. Det var mitt verste mareritt.

Når jeg våknet dagen etter, var han borte. Det var ikke en eneste lapp noen steder. Ingen melding eller noen ting. Jeg bestemte meg for å slette nommeret hans på mobilen og adressa hans på msn. Hvis han ville si unslyld fikk han ringe meg. Men ingen ringte. Det var det siste jeg noen gang fikk se av han. Vårt første og siste møte noen gang...

hvis jeg sier jeg elsker deg...

Hvis jeg sier jeg elsker deg...

Hvis jeg sier jeg hater deg, hater du meg da? Hvis jeg sier jeg savner deg, savner du meg da? Hvis jeg sier jeg er glad i deg, er du glad i meg da? Men hva om jeg sier jeg elsker deg da? Elsker du meg da også? Hvis jeg sier det fra bunnen av mitt hjerte. Hvis jeg sier det med tårer i øynene. Hvis jeg sier det med hjertet mitt blottet. Elsker du meg da? Hvis jeg sier jeg elsker deg, hva gjør du da?

Hvis jeg sier følelser, hva tenker du da? Smerte? Kjerlighet? Jeg tenker på deg. Du er det som har bringt frem alle følelsene i meg på en gang. Når jeg ser deg blir jeg sint, trist, glad og alt på en gang. Du kontrollerer på en måte følelsene mine. Samtidig som du får dem ut av kontroll.

Hvorfor jeg måtte velge akkuratt deg? Det vet jeg ikke. Skulle egentlig ønske jeg ikke gjorde det. For du har ikke tid til meg. Det er i hert fall det du tror. Så da må jeg vente. Men jeg kan ikke vente i all evighet heller. Det må du da forstå. Hvordan følelsene mine er om en uke eller et år kan jeg ikke bestemme, så jeg kan ikke love deg at jeg venter på deg.

Hvis jeg hadde kunnet bestemme at jeg kunne føle det samme for deg for alltid, hadde jeg nok ikke gjort det uansett. Helt alene, bare jeg, helt til du har tid til overs til en jente? Nei, det klarer jeg nok ikke. Du får nok ta meg nå hvis du vil ha meg, for fremtiden er det ingen av oss som kan forutse.

Ja, jeg vil kysse deg. Ja, jeg vil at du skal hole rundt meg. Men blir det ikke litt feil om du ikke er klar for meg? Jeg kan ikke si jeg er helt sikker på om det blir verken feil eller riktig. Vi har jo hatt vår historie sammen. Vi har jo tross alt skjent hverare siden viv ar bitte-bitte små. Da jeg lå i lekegrinna å så på deg og ikke ante hva slags merkerlig ting som tittet tilbake.

Rare greier dette her. Vi får vel bare ta tiden til takke og se hva som kjer. Når du er klar så gi beskjed så skal jeg fortelle deg hvordan det går. Inntil da kan du glemme meg. Om jeg ikke er god nok for deg så er det synd for deg. Det er du som gr glipp av noe. Om du ikke hr tid til meg som kjæreste, har du heller ikke tid til meg som venn. Jeg kan i hvertfall fortelle deg en ting; hvis jeg sier jeg elsker deg... mener jeg det ikke.

min holdning til underholdning

Min holdning til underholdning.

Hva er underholdning? Er det noe morsomt? Hva med en trist film, da. Er det underholdnig? Du ler jo ikke, men du blir alikevel underholdt, blir du ikke? Hva om noen faller å slår seg. Synes du det er morsomt? Blir du da underholdt? Det er vanskerlig å sette fingeren på hva underholdning er. Hva det er å være morsom, og hva som er morsomt, ettersom man har så forskjellig humor og ler av forskjellige ting.

Humor er kanskje forskjellig fra land til land og fra kjønn til kjønn, men det er vel noe som vi alle ler av? Jeg ler vedig ofte av at noen faller eller går på en vegg. Selv om de kanskje får utrolig vondt så er jeg nesten helt nødt til å le av det. Enn så mye jeg prøver å ungå det. Det er ikke det at jeg mener noe vondt mot den personen, tvert i mot, men det ser bare utrolig komisk ut. Man kan vel på en måte si at jeg blir underholdt.

Er du kanskje som meg? Som ler av såkalt ''fail'' humor? Som for eksempel hvis noen tilfeldigvis trokker på en brennmanet når de går barbent eller faller mange meter ned fra et tre. Det er det veldig mange som gjør, men det betyr ikke at vi er noe spesielt ondsinnet av den grunn. Kannskje vi egentlig blir utrolig redde og viser frykt ved latter? Hvem vet?

Noe annet som mange ler av er ''koffert'' humor. Det vil si humor som har med sex og kjønsorganer og mye som egentlig var helt tabu før, men som nå er mer daglidags. Hvis noen for eksempel sier: «Jeg har banan!» mener man gjerne at man faktisk har en banan, men veldig mange, spesielt unge og SPESIELT gutter, tenker mer ''koffert'' som det heter. De vrenger om ordene å får dem til å høres perverse ut. Du kan vel selv tenke det hva «Jeg har banan!» liksom skal bety. Da bryter vi ut i latter uten egentig å tenke over hva som egetlig bli sakt. Men er det underholdning?

Hvis en eller annen tulling står på en sene å babler om kongehuset og gudene vet hva, så synes jeg ofte det ikke er morsomt. Selv om de prøver å være kjempemorsomme så klarer jeg ikke å le. Noen ganger så klarer jeg så klart det. Hvis jeg er i det rette humøret, men det er jeg mest sansynlig ikke. «Det er god underholning, det.» sier de, men jeg blir da ikke underholdt. Eller blir jeg? Det er jo humor på sin måte, bare ikke på min. Jeg kan ikke si jeg vet nøyaktig hva min type humor er.

Jeg ler ganske mye av såkalt ''tørr'' humor. Dorlige vitser som man egentlig bare synes er teite. «Ntå... Den var teit.. HAHAHA!!!» Det blir ofte sånn. Som denne vitsen her:

-Har toget kommet eller gått?

-Det har kommet.

-Det er godt!

Det er en typisk ''tørr'' vits som man bare må le av. Jeg må i hvert fall. Men det er min type humor. Disse ''dorlige'' vitsene som er så teite at man begynner å smile og etter hvert er nødt til å le. Du smilte kanskje litt av den vitsen du også? Det forundrer meg ikke.

Underholdning er vel egentlig noe man ikke helt kan definere. Eller noen kan sikkert det, men jeg vet ikke helt om jeg kan, men jeg skal gjøre mitt beste. Hvis noen hadde kommet bort til meg å spurt meg hva underholdning er, hadde jeg nok svart at det er all form for hendelser som skjer rundt oss som vi legger merke til. Som hvis en fugl flyr forbi. Det er ikke noe form for et skuespill og du ler ikke spesielt av det, men du legger kanskje merke til det. Det stjeler oppmerksomheten din. Det bruker tiden din og du blir underholdt på en måte. Du har kanskje helt andre meninger enn meg, men så er jo dette også min stil og jeg bestemmer hva som skal stå skrevet. Har du andre meninger kan du skrive din egen.

Hvis vi ser på ordet. UNDERHOLDNING. Så ser du jo at det er satt sammen av to ord. Under og holdning. Under vet jo alle hva er. Det er det motsatte av over. Holding er jo en sinnsinnstilling. Hvordan du reagerer med kroppen og tankene på forskjellige ting. Kort sagt, hvordan du oppfører deg. Kanskje underholdning er alt som får deg til å endre holdning? Ikke vet jeg. Du endrer kanskje holdning under et skuespill. Da blir du underholdt. Kanskje? Men så har ikke jeg tatt noen eksamen i underholdningogi eller har noen form for utdannelse innenfor humorisme, annet enn at jeg er en jente med ''koffert'' humor som ler av ''fail'' humor og ''tørre'' vitser.

Hvis du selv setter deg ned å tenker på hva du ler av og hva underholdning er for deg, kan det godt henne du er akkurat som meg, eller kanskje helt anderledes. Kanskje du ikke ler av ''fail'' i det heletatt? Kanskje du bare får vondt i magen og bare synes synd på personen som slår seg? Eller kanskje du synes ''koffert'' humor bare er barnselig? At «Åh, det er så guttehumor!», men jenter er like ille som gutter på dette område, men gutter viser det kanskje litt mer? Er ltt mer høylitte og frampå? Jeg vet ikke. Hva med ''tørre'' vitser da? Ler du av det?

To tomater gikk over en vei. først gikk den ene og ble akkurat ikke påskjørt. Da sa den andre tomaten:

-Ntå!! Nå ødela du hele vitsen!!

Smilte du nå? Eller kanskje du har hørt den før? Det er ikke så rart for den er ikke helt ny kan man si.

Hvis man har hørt en vits før er det ikke så lett å le av den igjen. En vits skal være

overanskende og helt absurd. Rett og slett meningsløs.

Ale barna het Hansu. Utenom Petter han het Kåre.

Vitser bruker ofte diskriminering av religion eller rase. Som for eksempel, svenskene er jo veldig dumme har vi hørt? Og det samme med blondiner? Annet vitser bruker er ting vi skjenner godt fra før. Som skjente ordtak og liknende:

«En latter forlenger livet!» sa mannen og lo seg i hjel.

Det er en typisk ordtak-vits. Noe annet som er typisk for vitser er at de henger ut overklassen. De som er litt høye på pæra og slike ting. Det er også veldig mange grove vitser som gjør at vi kommer tilbake til ''koffert'' humor. Alt dette er underholdning i mine øyne.

Hvorfor heter det ''koffert''? Jeg mener... Jeg og noen av jentene satt og snakka om det her om dagen. Vi fant ut at det er noe som er litt halvveis tabu. At man egentlig ikke vil si det rett ut så man pakker det inn og legger liksom lokk på det. Sier der i overført betydning. Som en koffert. Det er jo egentlig ganske logisk hvis man tenker over det. Synes du ikke?

Har du tengt over at det som er underhldning for deg, kanskje er tortur for andre? Som denne ''fail'' humoren. Hvis en person trokker feil og faller og slår seg i trappa, selv om det kanskje ikke gjorde så vondt, så er det kanskje ikke så koselig for den personen hvis alle begynner å le? Tenk om akkuratt denne personen er veldig usikker på seg selv. At han eller henne tror at de som ler, ler for å være slemme. Forde de synes han eller hun er teit eller noe annet. Da er det ikke så så veldig morsomt. Tenk på det hvis det er en person som faller. Du må tenke over hvem det er før du ler.

Hva er underholdning? Det er forskjellig fra person til person. Noen mener mine meninger og andre har sine helt egene. Jeg mener underholdning er alt som tar opp tiden vår og stjeler oppmerksomheten vår. Akkurart som nå. Nå sitter du og leser stilen min, som jeg har brukt lang tid på å rette og skrive, men som egentlig bare føyk ut av munnen min, eller i dette tilfellet, fingrene på tastaturet. Du sitter og leser denne stilen og bruker lang tid på å rette den. Selv om du kanskje ikke synes det er spesielt morsomt eller spennende på noen måte, så brukte den noe av tiden din. Blir du kanskje underholdt da?

framtida er historie

Framtida er historie

Du sitter kanskje nå og tenkjer litt smått over alt det morsomme du har gjort. I vert fall nå som eg skreiv det. Alle dei spennnde tingene du har så utruleg mange minner om. Men kva med framtida da? Nå snakker eg ikkje tusener av år fram i tid, men kanskje i morgo, eller dagen etter det. Kva skal du gjere da? Tror du framtida di virkereg blir så artig som du forventar og håper? Eller kva om eg snakkar om tusener av år fram i tid? Kva om du blir sittende fast midt i år 4045 og ikkje anar korleis du kom deg dit, eller hvordan du skal kome deg heim?

Eg har vel vert her i eit par år nå. I dette århundre. Kanskje berre nokre år fram i tid fra deg? Ikkje vet eg, men nå er det i hvert fall år 4045 her. Du synast kanskje det er rart at eg skriv på data? Dette primitive aparatet. Men korleis skal eg ellers fortelje dere min historie? Det er ikkje nokon anna måte dere kan kome å redde meg på. Mennesker har nemlig ikkje adgang gjennom tidsportalane. Berre gjenstander. Så korleis eg kjem meg hit, må rett og slett ha vore eit uhell.

Dere trodde kanskje det var nokon som fant ut at man fikk lys gjennom elektrisk strøm og alt det der? Men nei, da? Her er elektrisitet ein plante som kun veks om sommeren og våren. Det er den planten dere kaller lyspære. Vi sendte den gjennom portalen for å hjelpe dykk litt med deres mørke-problem og det var denne forskeren som fant den og lata som den var hans eiga oppfinnelse.

Eg skulle forresten til latterbanken her om dagen for å kjøpe meg litt latter sidan eg skulle ha ein fest i morgo, men nå må vi pluttserlig ha resept for det. Eg tror det er fordi det begynner å bli litt lite igjen siden vi har sendt så mykje av det til dok. Eg gikk bort i banken og sa eg skulle ha ca 7 doser latter, «Det skal bli,» sa damen bak disken. Eller stemmen i boksen som det da eigentleg er. «vent, eg treng ein lattererklering på det. Vi kan nemlig ikkje selje latter til alle og en hver lengere. Har du resept?» Men eg hadde da ingen resept. Latter på resept. Tenk deg noko så latterleg!

I morgo blir det da ingen fest. Eg får vel heller gå ein tur i parken, som egentlig ikkje liknar ein park i det heiletatt. Eg går forresten ikkje heller. Det er eit heilt kvitt rom med ein stor stol du sett deg i. Så får du på deg eit par brillar som gjør at du føler du er akkuratt det stede du tenkjer deg. Du kan dra til Bahamas, eller kanskje til og med tilbake i tid. Det gjør eg ofte. Møtar dei gamle vennane mine. Eller du kan dikte opp din heilt ega verden. Eg har mi eiga verden. Med sjokoladehus og dropsbyar. Og eg er så klart presidenten. Det er jo min fantasiby.

Eg vet ikkje helit kor lenge eg har våre her. Kanskje 3 4 år? Er ikkje helt seker sjølv. Årene er lengere her. Eitt og eit halv år hos dere er nesten eitt år her. Så eg blir litt forvirra. Har dere eigentlig merka at eg er borte? Eller står tiden på ein måte stille hos dere? Det er nokon ting som eg forundrar meg litt over. For den tida dere lever i, er jo forbi, men alikevel kan vi sende dere ting som gjør at dere får det bedre. Det er eit vanskerleg konsept alt dette her. Ikkje bryr eg meg så veldig heller. Det er ikkje slik at eg kan kome meg heim igjen uansett. Tro meg, eg har prøvd.

I går da eg kom heim fra latterbanken satte eg meg i stolen min og drømte meg til Paris. Det er vakkert å se Paris i deres tid og ikke den skjederlige tida her. Her alt er heil kvitt og du kan ikkje se eit einaste levande tre. Annet enn Elektrisitet og Paraplyplanten. Du tror kanskje Paraplyplanten er ein paraply som veks opp frå bakken, men langt i fra. Det er eit hus. Dei veks opp frå Jorda og så er det første mann til mølla for å få seg hus. Rare greier.

Hvis dere ein dag finner ei måte å få meg heim på, så sei i frå. Eg saknar dere så inderleg mye. Ikkje det at du som leser dette vil tro det er sant i det heiletatt. Du vil vel bare tro det er ein teit fortelljing som nokon har skrevet bare på tull. Men eg prøver å advare dere her. Tid er ingenting å tulle med. Hvis dere tukler med tida kan det få alvårlege konsekvensar. Ikkje berre for deg, men for alle andre også. Men du tror vel ikkje på meg, at det finnast ein portal som sender gjenstander fram og tilbake for å hjelpe kvarandre, uansett. Du tror dette er ein heilt teit, meningsløs historie. For framtida er vel berre ein historie for deg... eller?

(dette er stilen jeg skrev til nynorsk tentamen, hadde vert fint med tilbakemelding.)

HAND I HAND

Hand i hand

Hvorfor slo hun egentlig opp med han? "føles dette feil for deg?" hadde hun sagt. Men gjorde det virkerlig det for henne? Eller var det nettopp det at det var helt riktig? At hun bare var redd for at dette en gang ville ta slutt, det var tross alt hans første forhold. Kanskje hun ikke ville bli for glad i han, når hun visste det ville ende. Men var det allerede for sent? Etter bare to måneder? Var hun kanskje bare redd for at det skulle bli for serriøst? Hun var bare 15 år. Følelser er noe hun ikke har kontråll på. Men mente hun virkerlig det hun sa? Da hun slo opp? Mente hun det? Hvorfor slo hun egentlig opp med han?

Betø det noe? Tenk på alt de gjorde sammen. Alt de fortalte hverandre. Alle de hemerligheten de delte. Stundene? Betø det noe nå? Turene i det myke snøfallet. Tankene de delte nede på brygg. Latteren de aldri glemmer på huska. Den trygge følelsen av hånden hans i hennes? Betyr det no nå? For henne? For han? Hun ville kanskje bare ha friheten? Var kanskje redd for å såre han? Igjen... eller var det kanskje det at hun ikke følte det samme lengere? Eller var hun kanksje redd for å åpne seg helt for noen igjen? Etter alt sammen. Med alle de andre. "føles dette riktig for deg?" gjør det det? Kanskje hun bare var for skjenert til å vise deg som henne? Men hvis hun sluttet å like han, hvorfor savner henne han så mye da? Hvoror sletter hun ikke bildene? Hvorfor klarer hun ikke legge vekk smukket? Henge tankene og minnene på "glemt" og gå videre. Fordi det betø noe? Den gang, og nå. Kanskje for alltid?

Hva hadde hun ikke gjort for å glemme? Tenk på alle turene hun hadde gtt fobi huset hans? Hvis hun ikke lengre var glad i han, som før, hvorfor gikk hun disse turene da? Gråt hver gang hun så på bildet og tengte på da de lå i sfaen.. siste møte. Det mått være noe mer. Eller syntes hun bare synd på han? Skyldfølelse? For at han ikke klarer å se henne inn i øynene? "føles dette riktig for deg?" var ordene. Helt nøyaktig. Med en hes usikker stemme og klump i halsen. "føles dette riktig for deg?" kanskje hun spurte han, fordi hun var redd han skulle si nei. Kanskje hun ville at han skulle sloss for henne? Vise at han ikke ville gi henne fra seg. Ikke la henne gå ut døren alene. Visste hun egentlig selv hva hun ville? Hadde hun egentlig glemt? Ville hun egentig glemme?

Hva om alt hun ville var å skru tilbake tiden. Så hun kunne fikse alt ting. Gjøre absolutt alt ugjort. Så hun alpp å påføre disse menneskene hun var så glad i, all denne smerten. Bortsløste tårer. Hv skal hun vel med tårer når hun ikke vet hvem de er for? Han? Henne? Er dette ekte følelser? Eller var det bare et spill fra begynnelsen? Men hva med tårene? Kan hun spille tårer? Var alt en løgn? Kunne hun ikke bare stille tiden tilbake?

Føles dette riktig for deg? For jeg vet fortsatt ikke om det føltes riktig for meg?

LIKE VOKSEN SOM SIN EGEN MOR

Like voksen som sin egen mor

Hun var bare 6 år da hun først forsto hvor alvårlig det virkerlig var. Det var i 6 år det hadde pågått, men nå hadde det gått for langt. Hun kunne ikke gjøre noe med det heller. Hun var jo bare 6 år. 6 ÅR! Hvordan kunne noen gjøre dette mot henne? En liten, søt jente med blonde krøller og alltid en liten silkesløyfe i håret. Ingen kunne tro at det var noe galt med henne, eller familien hennes. Ingen kunne tro at hun opplevde slik en tragedie, men det gjorde hun. Den snille, glade jenta som man ble så fort glad i. Som hilset på hvert menneske hun møtte og aldri sa hade uten en klem. Men så var det da slik at denne skjønne jenta var akkuratt henne som opplevde dette. Bare 6 år. Og mer ble hun ikke.

Det vr første skoledag og lille Elise gledet seg spent til å få hilse på alle de nye vennene hun skulle få. Møte lærere og se den store skolen hun enderlig skulle få lov å gå på. Hun gledet seg så utrolig mye. Magen stramte seg og hun fikk en stor gledes-klump i halsen. Hun smilte så fælt at hun nesten holdt på å revne i ansiktet. Sommerfuglene i magen svirret like fort som da hun kjørte karusellene i lekeland. Hun gledet seg så inderlig mye.

Hun tittet inn på stua. TV'n sto på fotball på full guffe som den alltid gjorde. Hun så en diger, mørkegrønn stol og der satt faren. Bakover lent med bena på en fuff. Bare i boxeren og en grisete hvit trøye. Siklet. Bordet var en gang dekket med en hvit blondeduk som moren hadde heklet til jul i fjord, men nå var borde overfyllt av tomme ølbokser og en hel hau med skittne tallerkner. Man kunne se den store magen til faren stikke ut under trøya og hun visste at hvis han hadde klart å bøye seg lutt fremover så kunne man sett den dire rørlegger-sprekken hans. En helt vanlig morgen for Elise. Glad og redd på samme tid. Hun kunne aldri vite helt sikkert når faren var i hvilket humør. Det eneste hun kunne håpe på var at moren ikke måtte en tur på do eller hente noe hun hadde glemt igjen på soverommet. Da kunne hun stå skjelvn og stirre på faren med store øyne. Livredd. Hver gang han bevegde seg eller grynta ett av de heslige gryntene hans, skvatt hun til og gispet. Hun var kunn et lite barn. Et barn som fryktet over sitt eget liv.

Moren tok Elise hart i armen. Ikke hart sånn at det gjorde vondt, men sånn for å holde henne ordentlig fast i tillfelle faren pluttserlig skulle finne på noe rabalder. Hun leiet henne ut og lokket døren forsiktig igjen bak seg. Nå kunne hun puste lettet ut. Faren var aldri utenfor huset. Elise kunne kjenne at moren slappet mer av. Var ikke like anstrengt. Musklene var ikke spent og tennene var ikke knepet sammen. Moren rettet på hatten og kneppet open ordentlig igjen. Baset seg vei gjennom snøen. Elise smilte. Fanget snøfnugg på tungen men hun lo og hoppet lekende. "visste du at ingen snøfnugg er like, mamma?" lo hun og tittet opp på moren som smilte stivt tilbake. "nei, jenta mi. Er det sant? Hvordan vet du det da?" "Henrik fortalte det. Han som jobber nede på butikken." hun lo en liten skvett og dro lua langt ned i ansiktet. "ååå! Mamma, se! Jeg er en blånisse, ser du det?" moren smilte lettere. Det var godt å ha en slik gladjente til datter i en ellers så stressende hverdag.

Elise visste godt hva som ventet henne hjemme. Og moren visste ikke hvor lenge hun kunne holde ut. De var begge redde. Elise visste det. Hun visste hun måtte være sterk for mamma. Være en liten engel. Ikke gjøre noe galt. Ikke en gang slit som 6-åringer skal gjøre. Slite hull i alle de nye buksene og komme hjem fra skolen helt nedgria i sand og gjørme. Elise var en vakker pike. Gikk alltid i de flotte kjolene sine og nypolerte, sorte lakksko som moren hadde kjøpt til henne. Slev på vinteren gikk hun slik. Som nå. Som en skikkerlig dame. Ikkeno aking eller sølekake på denne jenta, nei. Da ble det trøbbel.

Moren forlatet ikke jenta si et sekund når de var hjemme. Når faren hadde sett på fotballen hele dagen og var sur og irritert over at Rosenborg tapte 2-1 over Molde, var det aldri lett å si hvordan kvelden vill ende. Hadde Elise bare sett alvåre i det hele. Før det var for sent. Kunne historien kanskje vert litt anderledes. En liten jente som henne visste ikke bedre. Hun trodde at alle hadde det akkuratt som henne, men slik var det ikke.

Når første skoledagen var slutt og Elise og moren kom hjem, var ikke faren i godstolen sin. Moren grep rundt datteren og holdt henne tett inntil seg. Pulsen steg og tårene sprang automatisk på bak øynene. Elise kjente moresn hjerte hamre som en flokk gale kjyr og de store armene stramme seg rundt henne i angst. Livredd for hva faren ville gjøre da han så at de var hjemm uten at han var i den faste plassen forran TV'n. Hjertene hamret om hverandre og pusten ble kald som is. Hele rommet tok en aketur ned Mount Everest og hodene ble kastet rundt i en vill basketballkamp. De hørte at faren trakk ned på doen og låsen ble vridd om. Elise sperret opp øynene og morens hender skalv rundt henne. "hva i helvete e det dere gjør her?!!" skrek han og klastet moren i fjeset. Hun tok seg til skinnet og kjente pulsen hamre i hele ansiktet. "nei, hold deg unna Elise!! hun har ikke gjort noe!!" skrek hun da faren satte seg ned på huk mot den vesle piken. Elise løftet armen forran munnen, liksom for litt beskyttelse. "hva er det du gjør?!! se pappan din rett i øyna nå!!" Elise stirret og stirret. Hun hadde hørt at øynene var vinduene til skjelen, men hun kunne ikke se annet enn to digre svarte flekker som lynte mot henne. "har ikke du sjel, pappa?" hvisket hun. "HVA?! SJEL?! HVA ER DETTE FOR NOE DRITTPREIK?!" han grep tak i armen hennes og klemte til alt han kunne. "den drittskolen har forgiftet sinnet til godjenta mi! Jeg sa vi ike skulle sende henne i en slik tortur!" han skrek og bar seg mens han tok de store hendene sine og klemte fast i ansiktet hennes. Tårene hennes andt nedover skinnene hennes. "mamma! Det gjør vondt! Hjelp meg!" hylte hu helt hjelpesløst. Moren styrtet mt den vesle piken men faren sparket henne vekk. "DRITTKJÆRRING!! Dette hodler du deg unna! Det var du som ville sende henne på den dritten! Ikke jeg! SE HVA DU HAR GJORT!" "men jeg," "hold kjeft, ingen har sagt at kan si noe!" elise prøvde å vri seg unna farens grep men til ingen nytte. "prøver du å slippe unna, nå?! Hæ, hæ? Gjør du det?! Tror du du kommer deg vekk herifra kanskje?! Hæ? Tror du det?! Hæ? SVAR MEG DA DIN JÆVLA DRITTUNGE!!!!... TROR DU DEEEEET!!!?"han tok tak i håret hennes og slang henne i bakken. "MAMMA HJELP MEEEG!!" skrek hun. Hjertetkjærende lød hylene hennes som ekko mellom veggene. Hun løp gråtende vekk. Så fort hun kunne. Men faren løp etter. Heiv seg mot de skjøre bena hennes. Røsket e det gyldene håret. Sparket og slo. Hylte og skrek.

Den vesle jenta skulle ikke få en ny soloppgang. Det siste hun så var farens åpne mund og digre øyne som hamret løs i sinne. Det siste hun kjente var farens harde slag mot hodet som stilnet bråket. Det siste hun følte var redsel og anger. Anger over at hun måtte gjøre disse ngene mot moren. Hvorfor var hun slik en dorlig person? Hvorfor gjorde hun alle disse gale tingene? Som å snakke når faren snakket, eller smile når faren så på. Hvorfor gjorde hun dette? Fordi det er det småbarn gjør. Leker og koser deg. Selv om Elise aldri ble mer enn 6 år, fikk hun alikevel oppleve å være voksen.

FARVEL FOR SISTE GANG

Farvel for siste gang

Hun blunket. Håpet det kunne viske ut de siste glimten som var igjen av han, men det hjalp ikke. Han var alltid der. I henne. I hjerte hennes. Uansett hvor hart hun prøvde, så var han der. Og det var ingenting hun kunne gjøre for å endre på det. Hun ville bare slå ring om alt som minnet om han og hive det ut og si farvel til han, men det var ikke så lett. Minnene var så mange og ringen var så liten. Det ville ta tid å utvide den. Han hadde sagt farvel til henne for lenge siden. Selv om han ikke hadde sagt det fysisk, så hadde han sagt det. Hun visste det bare. Det var bare sånn hun merket. Når ting ble anderledes, forandret, når man skal si farvel for siste gang.

Klokken var ikke mere enn 9 da han møtte henne på torget. En vanlig høstdag. Nesten vanlig i hvert fall. Det var noe nytt, noe hun ikke helt kunne sette fingeren på. Det var noe i lufta. Noe som var feil. Det «noe» var ikke bare et vanlig «noe». Det var det som var i ferd med å ødelegge henne. Selv om hun ikke vare helt sikker på hva det var, så var det der. Det «noe» som skulle finne sted her og nå.

Han tok tunge steg mot henne. Som om han bærte på en tong byrde. En byrde han ikke klarte og holde på lengere. Som ble tyngere og tyngere til han til slutt måtte kaste den fra seg og fortelle henne det. Alt sammen. Han sto forran henne. Så henne rett inn i øynene. Han var redd. Ikke redd som i vettskremt, men redd som i redd for hvordan hun ville reagere.

«jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette...» hjertet hennes dunket hardere når hun hørte han si de ordene. Det var da hun skjønte det. Alt sammen. De forferderlige ordene. «det er bare det at...» Det dundret i brystet hennes, hun ble klam i hendene og svetten piplet frem mellom hårrøttene. «jeg vet ikke helt, jeg bare...» Han klarte ikke få det frem, selv om hun visste akkuratt hva han skulle si. Det kunne da ikke være så vanskelig. Var det ikke bedre å bare si det med en gang? Slippe all smerten ved å prøve å forklare det bort? Hun forsto jo alt sammen, hvorfor måtte han pine henne på denne måten?

«du skjønner det at...» han begynte og ta forsiktige steg frem og tilbake. Vugget, liksom en båt på rolige bølger. Vippet forsiktig. Hun så at han var nervøs, men hun ville kke avbryte han heller. Han skulle si det. Han bare måtte. Selv om hun hadde skjønt det for lenge siden, så skulle han si det. «jeg bare..»

Tankene, minene, stundene de delte. Var det bare løgn? Disse spørsmålene stirret henne i ansiktet når hun sto ovenfor en slik situasjon. Klemmene? Kyssene? Løgn alt sammen? Hun merket at en foss av tårer var på vei. Hun ville ikke slippe taket, ikke enda. «jeg er redd for at dette...» Bare si det! Kunne han ikke bare si det? Hun holdt ikke ut dette. Var dette virkerlig? Var dette sant? De hadde holdt sammen så lenge hun kunne huske, nesten som for alltid.

Kanskje han angret? Kanskje han egentlig ikke ville si dette. Kanskje han skjønte hvor mye hun betø for han, nå som han var i ferd med å miste henne. Kanskje, kanskje ikke. «noe» var i ferd med og spre seg i hele henne. Som en døderlig sykdom. Viruset var alt tatt hjertet hennes og spredde seg til nervene, blodet og lungene. Nå var det bare sekunder igjen før den hadde kapret hele henne. «jeg vil ikke miste deg, men...»

Hver gang han sa noe, skjente hun hjertet gjorde et kjempedunk i bryste hennes, som om en diger eksposjon fant sted dypt inne i henne og alle alarmene hylte og skrek og varslet om katastrofe. Om ikke lenge ville hele henne eksblodere i tusen biter og kun et livløst skin ville ligge igjen, på gakken. Lamskott. Hun blunket. Håpet det kunne viske ut de siste glimten som var igjen av han, men det hjalp ikke. Hver gang hun opnet øynene sto han der, vuggende som en liten seilbåt i åpent hav.

«jeg vil ikke miste deg heller, du er den eneste som kan få gjerte mitt til å slå fortere... og saktere på samme tid. Jeg elsker deg!» sa hun i lave hvisk. Han så ned i bakken, så på henne. Tok hendene hennes og holdt dem mot hjertet. «det er ikke så lett, jeg håper du skjønner det...» hun skjente at hun ikke kunne holde tilbake lengere. Opnet slusene på vidt gap og lot fossen hive seg nedover i strie strømmer. «jeg vil aldri glemme deg. Du forstår vel hvor vanskerlig dette er for meg, ikkesant?...»

Hun var sønderknust. Skalv i hele kroppen. Rene nervevraket. Det føltes som om hun hadde stått der i timesvis, dagersvis, månedesvis. Hun brydde seg ikke om tiden. Den måtte greie seg selv uten henne for en stund. Det var som om hun hoppet ut av den og inn i en annen verden der tiden ikke fantes, kun han og henne. Alene i en tom gate i kald høstvind.

Hvorfor? Hvorfor i dag? «jeg vil bare at...» hun forsto ingenting lengere. Begyte å stille spørsmål ved alt. Var det noe galt med henne? Var det en annen jente? Kanskje hun ikke var bra nok for han? Hvorfor gjorde han det akkuratt nå? Skal han kanskje møte henne senere i dag? Hva med alt han hadde sagt til henne, de søte ordene, var dette løgn alt sammen? Hadde han aldri vert glad i henne? «du forstår vel. Gjør du ikke?....»

Nå var det snø på Hawai og palmer på Nordpolen. Dette var feil. Hun skjente det i seg. Dette var helt fulstendig feil! Det skulle være de to, sammen for evig. Det hadde han sagt. Men nå, nå var alt forgeves. Betø hun virkerlig så lite? Betø hun egentlig noe i det heletatt? Var hunn ikke noe verd? «dette er ganske vanskelig...»

Hun kunne føle pulsen dundre i hele seg. Fra øverst på hode til ytterst i fungertuppene og så langt ut i tærne som det rakk. Alt hamret om henne. Hun ble svimmel og fikk vondt i hodet. Pusten ble hesere og hesere.

«jeg trenger at du forstår det når jeg sier at...» forstår? Trenger? Trenger at hun fortår? Her står han og knuser henne fullstendig og han trenger noe fra henne? Hva skal det bety?! Hun skjente benene knakk og smuldret opp. Balangsen sviktet og tiden gikk baklengs. Der sto han, seilbåten som vippet forsikteig. Og her sto hun. En liten trebåt i et heidundranes uvær. Ble slått fra bølge til bølge mens vinden pisket i de opprevne seilene og regnet høljet ned. Lynet og tordenet hamret som gale okser og stillheten forsvant i et enderløst sukk.

«det er tungt å måtte fortelle deg dette, men...» si det da, din førdømte pingle! Hun kunne når som helst falle over bord og forsvinne inn i en tidløs ensomhet. Trengte han virkerlig og dra ut tiden på denne måten? Kunne han ikke bare sakt den dagen de møttes, at hun ikke var god nok. At hun var søppel for han, og ingenting annet. Det hadde gjort alt mye lettere. Da kunne hun brukt all den tiden hun hadde brukt på og elske han, på andre ting. Tnig som ikke innebar og falle fra hverandre. Knuses hardt ned mot bakken. Kunne han ikke bare si det nå, som det var?

«dette er siste farvel.» Dynamitten sprang med et kjempesmell og båten kantret og kastet henne ut. Bølgene skylte over henne og hun ble kastet inn i en orkan. Snøskred hamret i henne og flammer brant rundt hele henne. Hun hadde mistet han, nå som hun trengte han som mest.

EVIGHET

EVIGHET
Hun satt der på det klissvåte gelenderet på verandaen. Sminken hennes var rent utovet i ansiktet hennes. Håret hang klissvått å krøllete nedover, av de tunge dråpene som kom oppe fra skyene. Hun dinglet med benene, så ned. Fem, kanskje seks etasjer. Hun husket ikke. Det suste i hodet hennes. Delvis av regnet, delvis av de durende bilene, og de høylytte menneskene under henne, men også delvis av alle tankene og alt ingentinget som surret rundt om henne. Ingenting... altting... hun sparket av seg de gjennomvåte skoene. Lot dem falle ned på bakken. Kastet av seg den enda våtere genseren. Nå satt hun der, klissvåt, kald... barbent og kun en singlett. Hun stirret evigheten inn i øynene, så hoppet hun...

Jeg så at det var lenge siden hun sist hadde sett han, kanskje to måneder. Jeg kunne se på hele henne at det hadde skjedd noe, men ikke på en vond måte, nei. Hun var kjempeglad. Hun smilte ikke, ivertfall ikke med munnen, men med øynene. Øynene hennes strålte mens hun løp og kastet seg i armene hans. Jeg så at han hadde nyheter, men dette var ikke gode nyheter. I vertfall ikke for henne.

Han hadde villet fortelle henne det veldig lenge. Helt siden de først møttes, for to år siden. 24. Mai. En hyttetur. Da de ble sammen. Da de hadde snakket sammen på nettet i et halvt år å enderlig skulle møtes. Da han skulle være med på hytta til broren til veninna hennes som bodde i nabohytta. Jeg kunne se det. Alt sammen. Løynene. Jeg så det på de forvirrede øynene og det stramme ansiktet, og når han bevegde seg, var det som om han dro meg seg femti tonn stein. Jeg så det.

Jeg så at hun stirret febrilskt på han. Hun ville kaste han i bakken å la skyldfølelsen spise han fra innsiden, men hun gjorde det ikke. Selv fra to-hundre meters avstand kunne jeg se t hun elsket han før høyt til det.

Han hadde fått jobben han hadde søkt på. Enedrlig.

Jeg kunne se på henne at hun var skuffet over han. Ikke det at hun ikke ville dette for han, for det ville hun, jeg så det, men for at han ikke hadde sagt noe før. Hun hadde forstått.

Det var 24. Mai han hadde søkt på jobben, men han regnet ikke med å få den, så han så ikke vitsen med å fortelle henne det. Trodde bare hun ville si at han hadde for høye forventinger og var patetisk.

Jeg så fortvilelsen gnage i henne. Han elsket henne fortsatt, men når han skulle være så langt borte... i et annet land, men hun ville ikke gi seg så lett. Hun elsket han og han elsket henne. Det var alt som betø noe. Men ikke for han. Hun var rett slett helt fortvilet.

Han hadde enderlig fått den jobben han ville ha. Etter to hele år. Han kunne ikke si; -nei, heller.

Jeg så at hun var sønderknust. Liksom gav opp. Spesielt da han puttet hånna i lomma og rakte fram et lite sølv-armebånd, gravert med navnet hennes på. Det hun hadde kjøpt til han da hun var på tivoli med en venninne. Hun hadde et likedan på den høyre armen sin. Jeg så hun tok motvillig i mot armbåndet. Holdt det mot hjertet.

Han ville jo bare bli musiker. Synge og spille gitar. Han var en god sanger. En gang hadde han skrevet en sang til henne. Den var alt om hvor pen hun var, hvor enestående å helt perfekt hun alltid ville være. Hvor mye han elsket henne. Men han kunne ikke oppnå sine drømmer her hjemme. Han måtte ut å reise. Oppleve, føle, skrive. Å dette var hans sjangse.

Jeg så det håpefulle blikke hennes i det han løftet ansiktet hennes, slik han pleide å gjøre når han skulle kysse henne, men ingen kyss. ”hold hodet høyt.” hvisket han. Jeg så han tørket en tåre fra kinnet hennes. ”jeg vil alltid vente på deg.” svarte hun, men han fortalte henne at han ikke ville komme tilbake. Jeg så hun var sjokert. Aldri mer? Ikke en eneste gang? Aldri? Han tok gitaren på ryggen og lot henne stå knust tilbake.

Sangen var bare til henne. En sang fra han, om at det var de to for alltid. Lykkerlige i evighet.

Det var da hun stirret evigheten i øynene. Så hoppet hun. Fra verandaen av trygghet og godhet. Disse siste minuttene var da hun satt ustø på geleneret som skildte mellom godt og vondt. Og steg for steg kastet seg ut.

Jeg så hun hoppet, gav opp. Det var da jeg strakte hånden min ut til henne. Lot henne holde fast... lenge. Passet på at hun ikke falt helt ned. Reddet henne i siste liten. Før dette knuste henne helt. Jeg skulle være der for henne, som hennes beste venn, i all evighet. For evigheten, er meninga, skal vare i all evighet...

FØLER DEU DEG ALENE?

FØLER DU DEG ALENE?

Føler du deg alene? Bare du i denne verden? Uten en eneste skulder å gråte på? Ikke en eneste person og snakke med? Du ser deg selv i speilet. Et fortapt ansikt i denne verdenen? Munnen lukket, øynene forseglet? Hendene klamrende fast i det som var igjen? Det siste håpet om befrielse? Håpet som sakte blir visket ut av en kald bris av ulykkerlige følelser?


Føler du deg alene? Du lurer på hvordan livet kunne ha vert? På andre siden av speilbildet? Der lurer en verden et sted. Der alle som deg hoder til. Alle er helt alene, men selv det, fører dere sammen. Men nå, nå er det bare du? Bare du som kan kjenne døden dra deg ned mot bakken? Slå livsgleden ut av kroppen din? Bare du som kan sloss i mot? Helt alene?


Føler du deg alene? Som om livet brekker vingene som holder deg oppe? Kaster støtten i bakken og svikter deg når du trenger det mest? Ansiktet ditt er blekt og iskaldt. Sittende i en seng milevis fra folk. Bare du helt alene og fortapt? Dryppende våt av tårer, ser du ned på de bare føttende dine. Føttene som sviktet deg? Ledet deg i feil retning?






Men en ting er sikkert: og det er at du er her alene sammen med meg. Midt i byen, med alle som er glad i deg til og passe på deg. Føler du deg alene nå...?

DET TAUSE ROMMET

Det tause rommet
Tiril hadde fått å oppgave å lese opp novellen hennes høyt for klassen. Hun dunket bunken med papirer i bordet å kremtet. Så seg rundt. De håpefulle elevene stirret på henne. Hun var den flinkeste til å skrive i hele klassen. Hun fikk nesten altid 6-ere. Hun hadde fått 5+ en gang, men det var da stilen hadde vært uforberett. Tiril så ned i papirene sine. Hvite ark. Uten brettakanter eller klusseri. Med masse ord uten en eneste skrivefeil. “Stjerne-elev” kalte de henne. Men det brydde hun seg ingenting om. Alle likte stilene hennes. Og hun elsket å skrive. Det var det som betydde noe. Samme for henne hva andre syntes så lenge hun selv var fornøyd. Tiril kremtet en gang til for å få bråkebærta bakerst i klsserummet til å følge med. Å det gjorde hun. Det var helt stille da Tiril begynte å lese...“Anita satt på benken i gangen å ventet på Han... hennes hemlige beundrer. Hun hadde møtt Han på nettet for et par år siden. Men de hadde ikke møttes enda fordi moren hennes ikke likte at Han var så mye eldre enn henne. Men Anita syntes at det bare var teit. Greit, hun var 16 å han var 31. men hun elsket Han.
De hadde ringt verandre mange ganger før, men det kriblet like mye i magen til Anita vær gang telefonen ringte. Men nå skulle Han ikke ringe henne. Han skulle banke på. Siden moren til Anita ikke var hjemme skulle hun møte Han å de to skulle dra ned til en liten kafè nede i byen. Anita hadde aldri vært på denne kafèen før å var like spent som hun plæide å være på julaften like før noen gav henne en gave som var til henne.
Mannen hun skulle møte var en velldresert mann, hvis man kan si sånn om et menneske. Han hadde vert gift en gang før, men de ble skilt lenge før de hadde rukket å gjøre noe med livene sine. Etter skilsmissen hadde Han startet sitt eget selskap. Han var en veldig værdsett mann. Han var rik og ganske kjekk. Til å være såpass gammel. Å han elsket Anita. Anita syntes det var litt rart at en så flott mann kunne elske henne uten en gang å ha møtt henne, men hun elsket jo Han og.
Det eneste hun var redd for var pressen. Siden Han var en slik omtalt mann kom mange til å reagere på at Han nå hadde funnet en liten tennåringsjente å rote med. En Han hadde snakket med på NETTET i flere år før det første møte, men han hadde sakt at det var det beste for henne. For da de hadde møttes på nettet hadde han vært inne i en meget stresset tid. Det visste hun også. Det hadde stått mange stygge atrikler om Han i den tiden, og anita bare elsket å lese om Han. Men nå hadde det roet seg veldig. Han hadde også sagt at Han ville at dem skulle bli ordentlig kjent før de publiserte at de hadde funnet verandre. Så Anita ikke skulle bli såret eller mobbet. Kanskje vente til hun var rundt 18. Anita syntes at det virket veldig logisk. Særlig etter alt det med pengene som hadde forsvunnet fra kundene Hans. Men alt det var over nå. Hun trengte ikke engste seg mer om det. Nå var det bare Han og henne.“bank, bank, bank!” det var Han. Anita spratt opp fra benken. Hjerte dundret i brystet hennes å hun begyte å puste kjempe fort. Hun tok av seg jakka å la den på en hylle i stua. Så løp hun å opnet døra. “hei!” Han smilte til henne. Strakte henne en eske å en bukett. Buketten var fulle av nyderlige, hvite og røde roser, med en liten avbrekker med noen grønna blader. “tusen takk” hun smilte.
Han tittet inn i rommet. “emmm...” Han rynket øyenbrynene. “jada.” sa hun fort. “bare kom in, jeg skal bare sette disse i vann.” Anita forsvant inn på kjøkkenet mens Han begynte å studere stuen. Han kikket opp på et bilde. Det var et bilde av Anita “er dette deg?” sa Han nyskjerrig. Anita tittet ut av kjøkkendøren. “å, ja.. det er meg. Var jeg ikke nyderlig? Det er fra da jeg begynte på skolen her i Kjunvika.” hun smilte “jasså. Det var i 5. klasse var det ikke?” “jo.” hun lo litt og kom ut av kjøkkenet med blomstene i en vase. Hun satte dem midt på spisebordet. “sånn,” sa hun, “så alle kan se dem.” hun smilte til Han. “ja. De er meget vakre. Jeg har laget den selv foresten” “jasså, jeg ante ikke at du var en så flink bukett-lager eller hva det nå heter.” Anita småflirte. “nei. Ikke jeg heller,” lo han tilbake, “men så er jo dette noen vakre roser å da. Akkuratt som en unge jente jeg kjenner.” Han luktet på en rose å tittet bort på Anita, med øyne som fortalte alt. Han ville kysse henne. Hun ville kysse Han. Han gikk sakte mot henne. Hun tok et par skritt bakover. Han tok hånden hennes. “jeg,”hun så ned i bakken. “jeg vet ikke helt om dette er sånn det skal være.” sa hun å så opp på Han. Nå var Han helt intil henne.. Han lot pannen hennes berøre Hans mens Han visket. “ikke jeg heller, men det blir et helvete av et eventyr, tror du ikke?” “jeg..” “bare la meg gjøre det, denne ene gangen?” Han pustet hest inn i øret hennes. Anita smilte til Han å lukket øynene. Hun kunne kjenne de varme leppene Hans mot hennes. Akkuratt som hun hadde forestilt det. Hun lot Han holde rundt henne. Lenge... Nede på kafèen var stemningen anderledes. Som om hun hadde kjent Han hele sitt liv. De snakket om alle de rare tingene de hadde opplevd. Så klart hadde Anita masse å fortelle, men da hun fikk høre historiene Hans, var hun helt sikker på at hun ikke hadde opplevd særlig mye. Lvet hennes hadde knapt begynt, mens Hans allerede var levd fult ut. “det eneste som mangler,” sa Han “er en å dele alt dette med, jeg har gjort alt dette helt alene.” han sukket å smilte til Anita. Hun forsto at Han mente at Han hadde funnet den Han ville dele det med. Anita smilte tilbake og slurpet i seg siste slurken av sjokkoshaken som Han hadde kjøpt til henne.
“skal vi kanskje gå hjem til deg igjen?” foreslo Han å så på henne med håpende øyne. De vakreste øynene hun noen gang hadde sett. “kan vi vel.” svarte hun lit usikkert, men slikevel så trygg. Han reiste seg og gav Anita jakka hennes som hang på en brrunrød stumtjener ved ingangsdøren. “tusen takk.” hun smilte bredt. Han kysset henne på skinnet. Hun smilte kærlig til Han som for å vise at hun syntes det var søtt gjort av Han. Anita så at Han ble litt smårød i ansiktet. Plutserlig var Han like rød som knappene på blusen hennes. Knall rød var Han. Hun begynte å flire. “hva ler du av?” spurte Han, som om det var helt teit av henne. “ingenting.” lo hun videre. “jo. Si det da.” “du er jo helt rod i hele ansiktet” da hun sa det ble Han eda rødere. Anita trodde det ikke gikk an.
Litt sener var Han og Anita nede i parken. Han hadde på seg en grå dress med hvit shorte under mens hun hadde brettet opp olabuksene sine og kneppet opp noen flere knapper på blusen, så Han skulle se at hun ikke var redd for å vise seg frem. De lå på et teppe midt på det grønne gresset. De snakket hele dagen. Som om de hadde kjent verandre helet livet. Helt siden de ble født. Eller i vertfall siden Anita var født da. 16 år. Det er lang tid det. Han reiste seg fort å løp litt unna. Anita satte seg opp på teppet. “hva er det du driver med?” Han hadde tatt med en ball på den lille løpeturen, men Han kastet den ikke. Han danset med den som om det var... henne. “jeg danser ser du ikke?” Anita lo og reiste deg, løp etter Han, men Han bare løp sin vei. Inn blant trerne. Han gjemte seg bak et tre og overfalt henne da hun løp forbi. Anita skrek kjempehøyt å begge falt ned på bakken. Begge lo og smilte.Pluttserlig lå hun i armene Hans. De lå helt stille. De så på verandre. Pustet saktere mens hjertene dunket fortere i takt med verandre. Nermere verandre. Heli til de kjente leppene til verandre mot dem. Han tok av den tykke dressjakka. Sakte tilbake i hennes lepper. Han strøk den ene fingeren på magen hennes. Opnet den ene knappen på blusen hennes...slik var det første møte med Han. Alene i parken. Hennes aller første. Og hun visste akkuratt hvordan det skulle være. Helt nøyaktig. Hjemme på soffaen hennes var hun helt alene. Helt stille. Anita følte en trengsel til å ringe Han, men ville ikke virke desperat. Etter en liten stund orket hun ikke vente lenger. Hun tok telefonen å var i ferd med å slå nummeret. Da en høy ringelyd kom fra telefornen. “hei, det er Anita?” “hei,” sa stemmen i røret. “tusen takk for turen i parken. Det var fantastisk. Kan jeg møte deg igjen?” Anita nølte, men hun ville jo veldig gjærne. Hvis moren hennes ikke godtok Han så var det hennes problem. “hva med i morgen?” hun smilte det søte smilet Han likte så godt. “ja det passer fint. Jeg henter deg klokka 5.” “greit det. Gleder meg allerede.” “ta på deg noe fint, vi skal et spesielt sted.” Anita ble sprutglad. “hvor da?!” sa hun nesten ropende. “nei, det er en overaskelse,” svarte Han lurt, “men ikke si noe til moren din er det greit? For jeg vet ikke helt om jeg kan takle det enda.” “selvfølgerlig er det greit.” lo Anita..
Dagene kom og dagene gikk. Etter et par måneder, kanskje et halvt år, hadde Han og Anita kommet veldig nær verandre. De fortalte verandre alt som skjedde når de ikke var sammen... Om et par dager hadde Anita bursdag. Og de hadde avtalt at Han skulle komme å hente henne hjemme hos henne.“jeg er ikke helt klar enda, bare gå inn i stua så kommer jeg.” Han gikk inn i stua å så på alle bildene av Anita. Pluttserlig så Han noe. Noe Han ikke hadde lagt merke til før nå. Han ble litt småredd. “ja da var jeg klar.” Anita kom halvdansende inn i sta med en flått rød kjole. Den var til knærne med store flotte blonder. Den hang som silke nedover den slanke kroppen hennes. Håret var satt opp i en elegant topp med en sløyfe og leppene var ildrøde. Han måpte. “wow!! Du ser virkerlig flott ut! Det må jeg si.” “Tusen takk.” “å den kjolen var helt lekker, du har flott smak.” “ja ikkesant, og det er jo ikke du som valgte den ut å kjøpte den til meg heller.” Anita småflirte. Han tok honden hennes og geleidet henne ut av huset, men kunne ikk dy seg i og ta en ekstra titt på bilde. Og ja, Han hadde sett riktig.I kveld skulle Han ta Anita med til en liten hytte ute ved vannet, der Han hadde bodd som liten guttunge. Han løftet henne opp i armene sine og bar henne inn døren. Han dumpet henne ned på soffaen og satte seg ved siden av henne. “jeg elsker deg. Vet du det?” Han så henne dypt inn i øynene. “jeg elsker deg også” hun smilte og kysset Han... Lenge...De lå på pelsteppet forran peisen og smålo og drakk vin. Egentlig hadde ikke Anita låv til å drikke siden hun bare var 17, men Han syntes ikke det gjorde noe. Det var jo trossalt bursdagen hennes. De lå å tullet en stund og da Anita hadde såvnet lå Han fortsatt våken. Han tengte på bilde han hadde sett... det var noe så utrolig kjent med det. Han viste hva det hvar og HVEM det var. å han kjente henne igjen. Men Han ville ikke si noe til Anita. Ikke enda... Han ville nyte tiden med henne først. For Han visste at når han sa det ville Anita ikke se Han mere. Men Han var bare ikke klar for å miste henne. Ikke enda...Da Anita våknet hadde Han allerede kledd på seg å lagd frokost til dem begge to - egg og bacon. “god morgen. Jeg har laget frokost.” Han smilte å løftet på stekeplata. “det lukter kjempegodt.” svarte hun og løftet nesen opp i luften og luktet på den deilige duften av morgen blannet med egg og bacon.Utover dagen gikk Han og anita en lang tur på stranden langs vannet. De stoppet ved en liten gressbakke. De var helt alene der. Bak dem opp mot land var det bare masse siv. På høyre side var det en høy fjellknaus og på venstre mere siv. Og forran dem var havet. De la seg på et teppe på gresset som Han nadde tatt med til dem. De lå lenge å snakket og tullet. Etter en stund var de helt stille. Bare lå der å så på verandre. Begge med kjerlige øyne. De kysset. Anita lot han sakte legge seg oppå henne. Kysse henne. Ta på henne...På kvelden kjørte Han henne hjem. Kysset henne god natt. Det siste kysset. Øynene møttes. Det siste møtet. Han gav henne et brev. Det siste brevet. “du må love å ikke lese det før i morgen, okay?” han så på henne. “okay. Jeg låver.” Han gav henne en klem og forsvant ut i mørket.Inne var det helt lyst. Blendende lyst. Anita hviste det ikke enda, men snart ville hun hate Han. Hun opnet brevet. Kunne ikke vente. I brevet var det skrevet med store bokstaver:“JEG ELSKER DEG SÅ UTROLIG HØYT. Å JEG HÅPER DU VET DET. DET ER DERFOR JEG HAR VENTET SÅ LENGE MED Å SI DET. JEG HAR VIST DET HELT SIDEN FØR VI DRO PÅ TUREN. JEG BEKLAGER, MEN JEG HAR ALTID HATT EN FØLELSE AV AT JEG KJENTE DEG, MEN JEG HADDE INGENTING ANNET ENN EN FØLELSE. Å JEG TRODDE DET VAR KJÆRLIGHET, MEN NÅ... JEG SÅ BILDET AV DEG OG MOREN DIN. DET VAR DA JEG KJØNTE AT JEG ER...”Anita ble sønderknust da hun leste det siste Han hadde skrevet. Det var som om det var et lite taust rom inne i henne som skrek kjempehøyt. Det tauset rommet hun hadde gjemt bort helt siden hun møtte Han. De siste ordene var: “FAREN DIN!!” “Tilbake i klasserommet sitterTiril med en tåret i øyet mens hun venter på at klassekameratene hennes skal si hva de synes, men de er elt stille... alle sammen. Til slutt bryter en stillheten, “den var ikkeno bra. Den var sååå urealistisk. Ikke tal om at en 16-åring ville blitt sååå forelsket i en 31 år gammel mann.” “jeg er helt enig. Å den sex delen hadde antakerlig ikke skjedd!” Tirild reiste seg fra plassen sin. “faktisk så er den realistisk.” hun så modig ut i klasserommet. “for dette er nemmerlig mitt helt egene tause rom”...

DØD KJÆRLIGHET

DØD KJÆRLIGHET
-Hade mamma! Hade pappa! Jeg vinket. Det var første gangen jeg var på landet hos mormor og morfar alene. Jeg lukket togvinduet og satte meg ned i det kalde setet mitt. Jeg var alene i kupeen, hvis man så bort i fra det nyforelskede paret som satt i det ene hjørnet og små-kysset på hverandre. De så ikke ut til å merke at jeg var der, så jeg kunne like gjerne strekke meg ut på setet...
*PLING!* Togdørene gled opp og ute på perrongen sto noen kjente..
-Jenta mi! Få se hvor stor du har blitt! sa mormor og strøk meg over kinnet.
-ÅÅÅ! Indianærn'! sa morfar og ga meg en stor bjørneklem.
-Hvordan har du hatt det?
-Hvordan var turen?
-Hvordan går det med de hjemme da?
Og sånn forsatte de helt til vi kom hjem til gården dems, 'veslestua'.
Da vi kom frem startet jeg å pakke ut tingene mine på gjesterommet som de hadde gjort klart til meg, oppe på loftet. Jeg la meg på sengen og stirret opp i taket. Jeg lå der en stund for å samle tankene, så gikk jeg ned.
-Jeg går ut en tur jeg, sa jeg og styrtet mot døren.
-Så mye til faring det er på den jenta da! hørte jeg morfar si i det jeg forsvant ut av døra. Jeg gikk ut av gårdsplassen og fortsatte nedover hovedveien. Ingen biler å se. Som vanelig..
*SWOSH!!*
Jeg stirret forbauset etter.. hva det nå enn var. 'Det' løp nedover veien helt til det forsvan ut av synet. Jeg gikk en stund til, til jeg kom forbi den gamle gården 'ødegård'.
Jeg visste ikke om det bodde noen der for øyeblikket. Det så ganske forlatt ut.
Det gikk et kaldt grøss gjennom kroppen min. Jeg snudde og gikk tilbake.
På veien tilbake kunne jeg ikke for at jeg snudde meg flere ganger for å se på 'ødegår'-gården. Og hver gang fikk jeg grøssninger.
Hjemme på 'veslestua' satt mormor og morfar ute i hver sin stol og hørte på gresshoppenes sang.
-Så lenge du ble! utbrøt mormor.
-Ja, jeg gikk en liten tur bare, unnskyldte jeg meg. -Men jeg tror at jeg går og legger meg nå. Jeg ga begge et kyss på kinnet.
-Vel, vi håper at du kommer til å få en fin uke her! Morfar smilte bredt.
-Ja, det er jeg sikker på, sa jeg og gikk inn.
Neste morgnen, ved frokost bordet, spurte mormor om hva jeg hadde tenkt å finne på.
-Neei, vet ikke riktig. Gå meg en tur kanskje.. jeg trakk på skuldrene.
-Vel, vel. Da kan du kanskje gå ned i butikken for meg. Vi har lite melk. Du skal få penger, så kan du jo kjøpe en is samtidig! Bilen er i ustand og ingen av oss orker å gå hele den veien. Mormor lo. Hehe, så morsomt for meg da, tenkte jeg for meg selv.
-Ja, det blir 36kr det. Skal du ha en pose? spurte damen bak disken. Jeg tok imot posen og gikk ut fra den lille matvarebutikken. Været var nydelig. Jeg begynte på den lange veien hjem. 'Veslestua' lå et stykke fra de andre husene og hyttene. Det lå ganske øde kan man si.
Da jeg hadde gått et stykke, hørte jeg skritt bak meg. Jeg syntes det var litt skumelt, så jeg turte ikke snu meg for å skjekke hvem det var. For to sekunder siden hadde jeg gått helt alene på hovedveien (som forresten alltid lå øde) som førte til 'veslestua'.
-Hei! sa skrittene bak meg. Eller rettere sagt, en gutt på omtrent samme alder som meg. Han hadde lyst hår og blå øyne.
-Hei.. svarte jeg med usikker stemme.
-Hva heter du? spurte gutten
-Ehh... Marianne, svarte jeg.
-Ååh! Jeg er Daniel. Jeg har ikke sett deg her omkring før?!
-Nei, jeg er på beisteforeldre-besøk.. Jeg lo dumt. -Jeg har forresten ikke sett deg her heller?!
-Neeii.. Daniel unngikk å svare på det. -Jeg bor oppe på 'ødegården'...
-Bor det noen der?!! Det ser jo så øde ut! Jeg angret med en gang jeg sa det. Ikke så morsomt å få høre at gården din ser øde ut akkurat..
-Ehe.. Nei, vi har jo ikke slått plene enda.. Han smilte søtt. Wow! Han var jo faktisk ganske pen.
-Ehh... Det er ikke så mye å finne på her ute.. alene.. Daniel kikket opp på meg med dådyr-øyne.
-Nei,det er vel ikke det.. samtykket jeg, usikker på hvor han ville hen.
-Vel,vi to kunne jo funnet på noe? spurte han med håpefull stemme.
-Ja, det kunne vi jo. Jeg smilte bredt.
Daniel hjalp meg med varene hjem og vi bestemte oss for å gå en tur ned til elva som lå et stykke bak gårdene våre. Vi snakket om alt og ingenting, vi lo og fortalte vitser. Da kvelden kom foreslo Daniel at vi skulle treffes dagen etter også. Jeg syntes at han var veldig hyggelig og morsom å være sammen med så jeg sa at det hadde jo vært morsomt.
-Vi kan jo ringes?! Jeg så på ham og ventet på at han skulle gi meg telefon nummeret sitt, men i stedet sa han:
-Hvaforno?
-Ehmm.. Ringe? Du vet... med mobilen din? Jeg så spørrende på han.
-Mmm.. Jo.. Neei.. Mobil, det har jeg ikke.. stotret han og så bort. -Jeg kan jo bare komme til deg, eller hva? fortsatte han.
-Joa, det kan du vel, svarte jeg og smilte så søtt jeg kunne. Kanskje denne ferien ikke kom til å bli så kjedelig som jeg trodde?!
-Jeg visste at du ikke hadde forlat meg, gamle venn! Det var morfar som hadde fått liv i bilen sin som egentlig var altfor gammel. Han stod ute på gårdsplassen og mekket på den. Mormor bare himlet med øynene og smilte til meg.
-Hva har du tenkt å gøre i dag da? spurte hun meg.
-Jeg har tenkt å være sammen med en venn jeg har møtt her, svarte jeg med munnen full av brød og syltetøy.
*RING! RING!* Det var ringeklokka. Jeg hoppet opp av stolen og ropte til mormor:
-Ring meg på mobilen hvis det er noe, hvis ikke kommer jeg hjem klokken halv elleve. Så løp jeg ut døren.
-La oss gå ned til elven og fiske! utbrøt Daniel plutselig.
-Ja, så kan vi jo kanskje slakte fisken selv også! sa jeg irronisk og kikket skøyeraktig bort på ham.
-Ja, det kunne vi jo! Jeg stirret forskrekket på ham.
-Hva er det du snakker om?! Jeg bare tulla med deg!
-Eller ikke... sa han. Jeg visste ikke om han tulla eller var seriøs, men jeg tenkte ikke mer på det for plutselig begynte han å løpe ned mot elva. Jeg fulgte hakk i hel.
Jeg og Daniel løp ned på brua over elva og satte oss med føttene i vannet.
-Det er noe jeg vil fortelle deg... Daniel så meg dypt inn i øynene.
-Jeg vet vi ikke har kjent hverandre lenge, men.. jeg vet ikke helt.. jeg liker deg veldig godt. Jeg tror jeg elsker deg.
-Gjør du? Jeg så på han med håpefulle øyne og ventet på det som jeg håpet skulle skje.
-Ja, det gjør jeg. Daniel smilte og kom nærmere og nærmere. Jeg kjente hjertet mitt hamre i brystet som en galoperende hest. Daniel strøk meg forsiktig over kinnet, lukket øynene og kysset meg forsiktig. Inni meg ville jeg skrike høyt av glede. Det ville jeg for så vidt også gjort hadde det ikke vært for at Daniel sperret munnen min. Men det plaget absolutt ikke meg.
-Beklager, sa han og så andre veien.
-Beklager?! Hvorfor sier du det?! utbrøt jeg.
-Ingenting... sa han og så på meg igjen. Det var jo merkelig, tenkte jeg for meg selv. Plutselig grep Daniel tak i albuen min og dyttet meg hardt. Jeg ble så overrasket at jeg ikke klarte å holde igjen og jeg dumpet ut i vannet. Daniel løp avgårde inn mellom trærne. Jeg klarte å heise meg opp på brua igjen og jeg løp etter ham.
Da jeg stod utenfor døren på 'ødegård' lurte jeg på hva jeg skulle si til Daniel. Jeg var jo sint på ham, men likevel ville jeg tilgi ham. Døren gikk opp og i døråpningen stod Daniel som en hund med halen mellom bena.
-Horfor dyttet du meg uti vannet?! spurte jeg med så sint stemme som jeg kunne.
-Jeg dyttet deg ikke jeg da.. -Jo! svarte jeg-Vil du møte foreldrene mine? spurte han plutselig, som for å unngå den pinlige stillheten.
-Ikke nå! Hvofor dyttet du meg?! Jeg er helt klissvåt!
-Jeg dyttet deg ikke sa jeg! Jeg har en hund å' hvis du vil møte han. Daniel nektet visst å svare på spørsmålet mitt, noe som irriterte meg noe fryktelig. Men jeg ble
med han inn fordet.
Inne i hytta var det veldig lyst. Den var også veldig fint innredet. På kjøkkenet stod en dame, jeg anntok at det var moren.
-Hei! Så hyggelig å møte deg, Marianne, utbrøt hun.
-Hei! Hvordan visste du navnet mitt? spurte jeg overrasket.
-Hehe, du har jo vært her mage ganger jo! Og Daniel har jo også snakket om deg. Hun snudde seg og så på Daniel som så bort(flau) og så fortsatte hun å rense fisken... Rense fisken?! Det overrasket meg noe veldig for vi pleide aldri å gjøre det, vi kjøpte ferdig rett fra butikken bare...
Vi var på rommet hans en stund og snakket (det var velidg gammeldags,akkurat som resten av hytta) til jeg skulle hjem. Vi stod i gangen og jeg skulle til å gå ut døren da Daniel grep tak i armen min. Jeg snudde meg og akkurat da kysset Daniel meg mykt og forsiktig.
-Skal vi møtes nede ved elven i morgen? På brua? spurte han forsiktig.
-Ja, så lenge du ikke dytter meg uti igjen. Jeg lo av min egen vits, men Daniel var dødsens alvorlig.
-Okei, da sees vi i morgen..
-Ja. Hade! sa jeg og forsvant.
Da jeg var hjemme lurte mormor på hvorfor jeg var så våt.
-Daniel dyttet meg. Bare for morro skyld, tror jeg da, sa jeg og så smilende på mormor.
-Daniel? Hvem er det?
-en gutt oppe på 'ødegården'.
-'ødegården'? Det er ingen som bor der. Mormor så forbauset ut.
-jo. Daniel bor der med foreldrene sine å en hund. Jeg var der nettop.
-nei. Daniel døde for lenge siden. 'ødegården' har stått tomt i mange år. Jeg så på mormor ufårstående.
-slutt! Han bor der! Jeg var der! Slutt! Jeg løp opp på rommet mitt. Jeg var sur på mormor som prøvde å lure meg. Kanskje hun ikke likte han. Samma hva det var så trodde jeg ikke på henne.
Morgenen etter ville jeg ikke spise frokost så jeg gikk rett til Daniel.
-hei. Skal vi gå ned til elva? Spurte jeg når han opnet døra.
-emmm.. jo, det kan vi godt, må bare spise opp først.
-greit, svarte jeg. -jeg venter her jeg. Jeg smilte bredt å satte meg på den gamle benken på verandaen.
-hade mamma, jeg tar en tur til elva med Marianne. Ropte Daniell i det han kom ut av døra. -så skal vi gå?. Sa han å tok hånden min. Vi gikk ned til elva å satte oss på brua. Han la armen sin over skulderen min og jeg lente meg på bryste hans.
-vet du hva? Jeg har drømt om dette lenge. Hvem skulle tro det skulle skje på besteforeldre-besøk. Keg smilte til han å han kysset meg på pannen. Vi satt en stund så utover det stille vennet, på måkene som fløy forbi og fiskene som hoppet å danset i vannet. Så tak han tak i albuen min og dyttet meg utti vanne for andre gang og holdt meg under.
-slutt!! hva er det du gjør?! Skrek jeg, men Daniel bare fortsatte.
-unskyld, jeg elsker deg, men jeg må. Jeg kunne se han gråt mens jeg ble dyttet under vannet gang på gang. Jeg strevde for å komme opp å plasket i vannet, helt til jeg ikke orket mer og ga etter. Øynene mine mørknet og jeg sank til buns.
Noen timer senere våknet jeg på en strand like i nærheten. Jeg hadde besvimt og blitt skylt i land der. Jeg reiste meg opp, sliten og svimmel som jeg var.jeg klarte og stabbe meg hjem, men med mange fall og enda flere skrubbsår på armer og ben.
Når jeg enderlig kom meg fram til 'Veslestua' ramlet jeg og besvimte innen for døren. Mormor løp og tok meg i mot å la meg på soffaen på stua.
Når jeg våknet fortalte jeg mormor alt som hadde skjedd. Om Daniel, at jeg var forelsket, at han dyttet meg, om mobilen, alt.
-ahh.. du skjønner det Marianne. Begynte mormor. Det er ingen som bor på 'Ødegården' å daniel finnes ikke. Han var bestekompisen min da jeg var liten. Jeg så forvirret opp på mormor.
-hæ? Hva er det du mener?
-Hmmm.. sett deg her så skal jeg fortelle deg alt sammen.. jo.. da jeg var på din alder bodde jeg her på gården med min familie. Jeg var ung å vilter å lignet veldig på deg. Daniel var bestekompisen min. Han bodde oppe på 'Ødegården' sammen med familien sin og en liten hund ved navn pepper eller salt. Jeg husker ikke. Jeg var veldig forelsket i Daniel og vi pleide ofte å sitte nede på brua nede ved elva, men saken er den at... mhhh.. en gang da jeg og Daniel satt nede på brua å det var store bølgerå det blåste masse så falt Daniel uti vannet. Jeg prøvde å dra han opp, men rakk ikke ned til han. Han skrek og skrek og for ver bølge så kom han under. Det siste han sa til meg før han gikk under var at han elsket meg og at han skulle ta igjen, men jeg kjønte ikke hva han mente med å ta igjen før nå... han må ha kommet tilbake som gjeferd og trodd at du var meg, siden vi begge heter Marianne og jeg var på din alder da han døde og at du likner son på meg så har han vel prøvd og ta igjen på deg.. jeg er så lei meg Marianne, men Daniel finnes ikke... Daniel er død. Det dere hadde var bare Død kjerlighet.
Jeg satt en stund for å la det synke inn. Tanken på t jeg hadde vert forelsket i Daniel, en død person, et gjenferd. At vi hadde kysset, det var vanskerlig og forstå.
Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg lå og vre på meg hele natten. Tengte på Daniel. Han var jo helt perfekt, jeg elsket han og han elsket meg. Elske et gjenferd? Går det ann? Å elske en som var ute etter å drepe meg? Elske en som har løyet for meg helt siden vi møttes? Går det virkerlig ann? Jeg lå lenge mens spørsmålene virret oppe i hode på meg, men ingen svar. «alle spørsmål har et svar» pleida altid mamma og si, men ikke denne gangen. Det var nok bare Daniel som hadde de svarene, men han var død og var ute etter å drepe meg å. Noen ganger er livet veldig komplisert. Døden også. Jeg tengte at en som dør sammen med en venn er heldig, men ikke så lenge den som dør tror at vennen tok livet av han. Ver gang jeg tengte på det, syntes jeg mer og mer synd på Daniel. Han trodde jo bare at det var mormor som drepte han, at hun ikke ville rekke han hånden. Han ville bare ta igjen. Eller kanskje han ville at de skulle leve sammen. Nei, død sammen. At de skulle være sammen for altid. Er det så galt? Nei det er ikke det. Det var svaret jeg endte opp med. Det er ikke galt.
Morgenen etter bestemte jeg og mormor oss for at vi skulle ta en tur opp på 'Ødegården' for å se. Vi opnet døra forsiktig. Innenfor var det møkkete og spindelvev over alt. Noen steder var det hull i gulvet og noen av takbjelkene hadde falt ned.
-det var ikke son det var. Det var veldig pent her. Jeg begynte å gråte.
-ååå. Kom her jenta mi. Jeg gikk bort til mormor og håldt rundt henne.
Etter en stund hørte vi noen lyder utenfor og inn gjennom døre kom Daniel.
-E,e,e,er du ikke død? Men... mormor slapp meg og gikk mot Daniel.
-Daniel? Hvisket hun -det er meg.. Marienne. Hun tittet nørlende på han
-hva med henne da? Er ikke det marianne da? Han pekte ned på meg.
-nei. Svarte mormor. -det er barnebarne mitt, hun heter også Marianne. Jeg har hørt at du prøvde å drepe henne. Jeg vet du er et spøkelse og at du ville ta igjen for den gangen, men jeg dyttet deg ikke.
-JO DET JORDET DU!! ropte Daniel. -du dyttet meg og ville ikke jelpe meg opp.
-nei. Du falt fordi vinden var så sterk. Jeg ville aldri dyttet deg. Jeg elsket deg jo. Ansiktet til Danien bleknet.
-elsker du meg? Sa han lavt. -jen jeg trodde du drepte meg. Hvorfor sa du ingenting før?
-jeg hadde tengt, men fant ikke et passende tidspungt. Den dagen du forsvant i bølgene var den verste dagen i mitt liv.
-så du elsker meg... Daniel så opp mot taket. -kan jeg vere her alene? Spurte han. Jeg og mormor gikk ut.
-tenk at han var død hele tiden. Sa jeg til mormor og begynte nesten å gråte.
-ja, men han er en sån som er lett og like. Mormor smilte til meg å ga meg en god klem.
-men han var jo helt perfekt. Ahh.. kunne han ikke bare vere en vanderlig gutt.. en stor tåre trillet nedover kjinnet mitt. Mormor tittet ned på meg. Jeg kunne se at hun gråt hun å. Vi hørte noen rare lyder innenifra. Det bråkte no veldig. Som om noen sprengte noe inne i hytta.
-DANIEL!! ropte jeg og løp inn, men når jeg kom inn var Daniel BORTE!!

(denne stilen har jeg skrevet sammen med Amalie)