onsdag 27. januar 2010

FARVEL FOR SISTE GANG

Farvel for siste gang

Hun blunket. Håpet det kunne viske ut de siste glimten som var igjen av han, men det hjalp ikke. Han var alltid der. I henne. I hjerte hennes. Uansett hvor hart hun prøvde, så var han der. Og det var ingenting hun kunne gjøre for å endre på det. Hun ville bare slå ring om alt som minnet om han og hive det ut og si farvel til han, men det var ikke så lett. Minnene var så mange og ringen var så liten. Det ville ta tid å utvide den. Han hadde sagt farvel til henne for lenge siden. Selv om han ikke hadde sagt det fysisk, så hadde han sagt det. Hun visste det bare. Det var bare sånn hun merket. Når ting ble anderledes, forandret, når man skal si farvel for siste gang.


Klokken var ikke mere enn 9 da han møtte henne på torget. En vanlig høstdag. Nesten vanlig i hvert fall. Det var noe nytt, noe hun ikke helt kunne sette fingeren på. Det var noe i lufta. Noe som var feil. Det «noe» var ikke bare et vanlig «noe». Det var det som var i ferd med å ødelegge henne. Selv om hun ikke vare helt sikker på hva det var, så var det der. Det «noe» som skulle finne sted her og nå.


Han tok tunge steg mot henne. Som om han bærte på en tong byrde. En byrde han ikke klarte og holde på lengere. Som ble tyngere og tyngere til han til slutt måtte kaste den fra seg og fortelle henne det. Alt sammen. Han sto forran henne. Så henne rett inn i øynene. Han var redd. Ikke redd som i vettskremt, men redd som i redd for hvordan hun ville reagere.

«jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette...» hjertet hennes dunket hardere når hun hørte han si de ordene. Det var da hun skjønte det. Alt sammen. De forferderlige ordene. «det er bare det at...» Det dundret i brystet hennes, hun ble klam i hendene og svetten piplet frem mellom hårrøttene. «jeg vet ikke helt, jeg bare...» Han klarte ikke få det frem, selv om hun visste akkuratt hva han skulle si. Det kunne da ikke være så vanskelig. Var det ikke bedre å bare si det med en gang? Slippe all smerten ved å prøve å forklare det bort? Hun forsto jo alt sammen, hvorfor måtte han pine henne på denne måten?

«du skjønner det at...» han begynte og ta forsiktige steg frem og tilbake. Vugget, liksom en båt på rolige bølger. Vippet forsiktig. Hun så at han var nervøs, men hun ville kke avbryte han heller. Han skulle si det. Han bare måtte. Selv om hun hadde skjønt det for lenge siden, så skulle han si det. «jeg bare..»

Tankene, minene, stundene de delte. Var det bare løgn? Disse spørsmålene stirret henne i ansiktet når hun sto ovenfor en slik situasjon. Klemmene? Kyssene? Løgn alt sammen? Hun merket at en foss av tårer var på vei. Hun ville ikke slippe taket, ikke enda. «jeg er redd for at dette...» Bare si det! Kunne han ikke bare si det? Hun holdt ikke ut dette. Var dette virkerlig? Var dette sant? De hadde holdt sammen så lenge hun kunne huske, nesten som for alltid.


Kanskje han angret? Kanskje han egentlig ikke ville si dette. Kanskje han skjønte hvor mye hun betø for han, nå som han var i ferd med å miste henne. Kanskje, kanskje ikke. «noe» var i ferd med og spre seg i hele henne. Som en døderlig sykdom. Viruset var alt tatt hjertet hennes og spredde seg til nervene, blodet og lungene. Nå var det bare sekunder igjen før den hadde kapret hele henne. «jeg vil ikke miste deg, men...»


Hver gang han sa noe, skjente hun hjertet gjorde et kjempedunk i bryste hennes, som om en diger eksposjon fant sted dypt inne i henne og alle alarmene hylte og skrek og varslet om katastrofe. Om ikke lenge ville hele henne eksblodere i tusen biter og kun et livløst skin ville ligge igjen, på gakken. Lamskott. Hun blunket. Håpet det kunne viske ut de siste glimten som var igjen av han, men det hjalp ikke. Hver gang hun opnet øynene sto han der, vuggende som en liten seilbåt i åpent hav.


«jeg vil ikke miste deg heller, du er den eneste som kan få gjerte mitt til å slå fortere... og saktere på samme tid. Jeg elsker deg!» sa hun i lave hvisk. Han så ned i bakken, så på henne. Tok hendene hennes og holdt dem mot hjertet. «det er ikke så lett, jeg håper du skjønner det...» hun skjente at hun ikke kunne holde tilbake lengere. Opnet slusene på vidt gap og lot fossen hive seg nedover i strie strømmer. «jeg vil aldri glemme deg. Du forstår vel hvor vanskerlig dette er for meg, ikkesant?...»


Hun var sønderknust. Skalv i hele kroppen. Rene nervevraket. Det føltes som om hun hadde stått der i timesvis, dagersvis, månedesvis. Hun brydde seg ikke om tiden. Den måtte greie seg selv uten henne for en stund. Det var som om hun hoppet ut av den og inn i en annen verden der tiden ikke fantes, kun han og henne. Alene i en tom gate i kald høstvind.

Hvorfor? Hvorfor i dag? «jeg vil bare at...» hun forsto ingenting lengere. Begyte å stille spørsmål ved alt. Var det noe galt med henne? Var det en annen jente? Kanskje hun ikke var bra nok for han? Hvorfor gjorde han det akkuratt nå? Skal han kanskje møte henne senere i dag? Hva med alt han hadde sagt til henne, de søte ordene, var dette løgn alt sammen? Hadde han aldri vert glad i henne? «du forstår vel. Gjør du ikke?....»


Nå var det snø på Hawai og palmer på Nordpolen. Dette var feil. Hun skjente det i seg. Dette var helt fulstendig feil! Det skulle være de to, sammen for evig. Det hadde han sagt. Men nå, nå var alt forgeves. Betø hun virkerlig så lite? Betø hun egentlig noe i det heletatt? Var hunn ikke noe verd? «dette er ganske vanskelig...»


Hun kunne føle pulsen dundre i hele seg. Fra øverst på hode til ytterst i fungertuppene og så langt ut i tærne som det rakk. Alt hamret om henne. Hun ble svimmel og fikk vondt i hodet. Pusten ble hesere og hesere.


«jeg trenger at du forstår det når jeg sier at...» forstår? Trenger? Trenger at hun fortår? Her står han og knuser henne fullstendig og han trenger noe fra henne? Hva skal det bety?! Hun skjente benene knakk og smuldret opp. Balangsen sviktet og tiden gikk baklengs. Der sto han, seilbåten som vippet forsikteig. Og her sto hun. En liten trebåt i et heidundranes uvær. Ble slått fra bølge til bølge mens vinden pisket i de opprevne seilene og regnet høljet ned. Lynet og tordenet hamret som gale okser og stillheten forsvant i et enderløst sukk.

«det er tungt å måtte fortelle deg dette, men...» si det da, din førdømte pingle! Hun kunne når som helst falle over bord og forsvinne inn i en tidløs ensomhet. Trengte han virkerlig og dra ut tiden på denne måten? Kunne han ikke bare sakt den dagen de møttes, at hun ikke var god nok. At hun var søppel for han, og ingenting annet. Det hadde gjort alt mye lettere. Da kunne hun brukt all den tiden hun hadde brukt på og elske han, på andre ting. Tnig som ikke innebar og falle fra hverandre. Knuses hardt ned mot bakken. Kunne han ikke bare si det nå, som det var?


«dette er siste farvel.» Dynamitten sprang med et kjempesmell og båten kantret og kastet henne ut. Bølgene skylte over henne og hun ble kastet inn i en orkan. Snøskred hamret i henne og flammer brant rundt hele henne. Hun hadde mistet han, nå som hun trengte han som mest.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar